Jeg sitter her med hjertet i halsen akkurat nå og håper. Håper og håper. På at det skal finne en eller annen trebåtentusiast der ute som ser min finn-annonse og vil overta Pappas skøyte. Eller rettere sagt min skøyte nå som alt pappa eide plutselig har blitt mitt.

Hun har alltid vært litt min skøyte. For hele min barndom ligger i den båten. Men jeg har bare eid den delen av henne som innholdt seiling, grilling i fjæra, sovne gynngende til bølgeskvulpet og til nød litt stoffing om våren. Den andre delen, den med vedlikehold og bekymringer, den har vært min fars.

Men nå er det mitt, det også. Men skuta står på land i særs dårlig forfatning. Og jeg har verken evnen, tiden eller viljen som skal til for å få henne til å skinne på vannet igjen. Men jeg har ikke viljen til å hugge henne opp heller. Litt fordi det kommer til å koste masse tid, penger og energi. Men mest av alt fordi man ikke kan hugge opp en lykkelig barndom.

Så jeg har lagt henne ut under gis bort på Finn.no. Og håper. Håper så inderlig at ikke alle lar seg avskrekke av et hull som må fikses, rigg som må monteres og uendelig mye treverk som må skrapes, pusses, lakkes, stoffes og pleies etter alle kunstens regler.

For da kan hun kanskje bli seende slik ut igjen: Go'rund

Tips oss hvis dette innlegget er upassende