Ettersom StoreBråk nå går i andre klasse så skriver hun stadig mer. Både lekser, mail, koselige kort, skattekart til småsøsken og dagbok. Dagboka lar jeg være. Skattekartene også. Og til en viss grad også kortene – i alle fall hvis de er til meg.

Men resten pleier jeg å rette. Ikke hver eneste lille kommafeil selvfølgelig, jeg vil jo ikke ta skrivelysten fra ungen heller. Men i alle fall de ordene jeg vet hun kan, eller burde kunne. Vanligvis synes hun det er greit, men av og til overdriver jeg nok. For da kommer det “Men mamma! Du skjønner jo hva jeg mener!)

Og det må jeg jo berolige henne med at jeg gjør. Men samtidig så klarer jeg ikke å la være å formane om at selv om det ikke gjør noen verdens ting at ikke alt blir riktig nå, så må jo målet være at hun kan skrive sitt eget språk korrekt etterhvert. (Og gjerne et par til)

Men etter at hun hadde lagt seg i dag og jeg logget meg på nettet, gikk det opp for meg at det nok er feil. For ikke bare er hun glad i å skrive, hun er glad i å lese også. Og tenk så deilg det må være å kunne lese for eksempel en avis uten å få spasmer av alle skrivefeilene, dårlig gramatikk og håpløse formuleringer som står der. Bare skjønne hva journalisten mente og være fornøyd med det.

Jeg tror jeg skal slutte å rette. Muligens også ta henne ut av skolen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende