Villbåstingen vet tydeligvis ikke hva et hvitmonster er, så da må jeg jo opplyse ham. Gjerne dere andre også hvis dere mot formodning er like uvitende. Opplysningstiden er ikke over.

Det finnes så mange slags monstre. Store som små. Alt fra skitskumle undersengamonstre til de adskillig mindre skremmende kakemonstrene. Så mange at det ikke nytter å favne om dem alle i et eneste blogginnlegg.

Jeg skal derfor nøye meg med å beskrive fargeklattmonstrene. Eller i det minste to av dem, nemlig hvit- og blåmonstrene. Hvis ønskelig kan jeg jeg ved en senere anledning også ta en titt på grønn-, gul- og rødmånstrene også. Men de regner jeg vel i grunnen med at dere allerede kjenner til.

Felles for alle de fem artene er at de er nattdyr og ganske små. Ja, og selvfølgelig at de er hårete, har små spisse ører, og skøyeraktige øyne. Men ellers er de i grunnen ganske forskjellige. Blåmonstrene kommer utelukkende i forskjellige nyanser av blå, mens hvitmonstrene tidvis også kan ha innslag av andre farger enn hvitt i sin pels. Spesielt rundt snuten og ørene, samt på magen.

Blåmonstrene lever av blekk. I blekkhusenes tid kunne man faktisk observere individer på størrelse med dvergkaniner. Men nå for tiden blir de sjelden større enn et lemen. Men utover størrelsen så har de svært lite til felles med lemen. Blåmonstrene er glade, små saker og sprekker aldri. Ei heller krabber de rundt på alle fire. I alle fall ikke med mindre de krabber rundt på et nylig printet ark og prøver å suge opp blekket.

Nei, blåmonstrene går på bakbeina, akkurat som oss. De trenger de små hendene sine til å lirke opp bakstykket på kulepennene slik at de kan komme til blekket på innsiden. Det er nemlig ikke videre sunt for et stakkars blåmonster å få i seg papirstøv, så de foretrekker å få i seg blekket før det kommer i kontakt med papiret.

Et vanlig misforståelse er at blåmonstrene kun ernærer seg på blått blekk. Det stemmer overhodet ikke. Det er ikke en gang noen vitenskaplige bevis på at de foretrekker blått lekk. Faktisk kan det se ut til at det er det røde som foretrekkes. Men den riktig fine koboltblå fargen får kun de blåmonstrene som har en betydelig andel av blått blekk i kosten. Ellers blir de fort mer vassenblå.

Blåmonstrene er som sagt meget godlynte vesner. De er i stand til å utvise et sett med bemerkelsesverdig store sosiale antenner til tross for at de vanligvis ikke er flokkdyr. De samarbeider godt når det trengs, og en trykker i Sveits så en gang opp mot hundre små blåmonstre gå sammen om å øse blekket ut av et trykkeri.

Men vanligvis bor de hver for seg, som oftest i en kontorskuff. Der koser de seg med å tømme kulepennene. De går sjelden spesielt systematisk til verks og enkelte har stilt spørsmål om hvorvidt de kanskje faktisk med vilje suger ut halvparten av hver kulepenn. Muligens for å drive gjøn med oss mennesker. De som har hatt den ære å bli kjent med et blåmonster kan i alle fall fortelle at de har en utmerket sans for humor, De har også en noe irriterende tendens til å male blekkflekker på klær.

Hvitmonstrene er noe mindre enn sine blå artsfrender. Og en god del hissigere. For ikke å snakke om enda mer skøyeraktige. Mens blåmonstrene utelukkende lever av blekk, er hvitmonstrene mindre kresne i kosten. Favoritten er helt klart tannpasta, men også shampoo, kritt og diverse kremer går ned på høykant. Til og med mel har det hendt at de har spist.

Hvitmonsterene elsker ikke bare å spise, men også å erte mennesker. Så snart badelyset er slukket kommer de frem og setter i gang å gumse i seg tannkrem eller annet snaskens. Og de er veldig nøye med å sette korken på plass igjen. I det minste prøve å sette korken på. De er som sagt små, så det er ikke alltid de klarer det helt, slik at tannkremen størkner rundt kanten.

Hvitmonsternes store dilemma her i livet er at de blir så trøtte av å spise. Og å spise elsker de som sagt. Men de elsker også å sitte gjemt på badet og le av menneskene når de står opp og oppdager at tannkremtuben har blitt tom, det slett ikke er mer shampoo igjen, eller den nye boksen med den dyre kremen plutselig er halvfull. Da koser de seg godt. Men det er ikke så ofte de får den gleden, for de er ikke så smarte. En hel tannkremtube er selvfølgelig alt for mye mat for en sånn liten pelsdott, men likevel prøver de hver eneste dag å tømme tuben. Med det resultat at de sovner lenge før vekkerklokkene begynner å vekke menneskene.

Grunnet sine preferanser for kjemikalier på tube finnes hvitmonstre vanligvis på baderom. Men av og til så kan man se dem i andre deler av huset også. Speiselt i spisskammerset. Der hopper de rundt fra hylle til hylle og etterlater små spor i mel som ender ut i ingenting på hyllekantene. De er nemlig temmelig sprettne disse hvite små vesnene. Sannsynligvis kommer det av alle de elastiske stoffene i antirynkekremene de til stadighet heller i seg.

Det er selvfølgelig mye mer man kan si om disse to artene av fargeklattmonstre, men nå vet dere i alle fall nok til å kjenne igjen ett når dere ser det. Og kanskje til og med forstå at dere har fått et i hus når sporene blir tydelige.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende