…perfekt
…som ønsket
…alt for mange

Jeg sitter her og funderer litt over Deathdealers, eh jeg mener Maritas, siste innlegg
Det drodler, som dere forhåpentligvis har lest, litt rundt det om man blir lykkeligere av å få barn, og den tredje dimensjonen det bringer inn i livet.

Jeg anser meg selv som lykkelig, men om det skyldes at jeg fikk barn vet jeg ikke. For jeg var lykkelig uten barn også. Og tror nok jeg hadde vært det dersom jeg ikke hadde fått noen også. Selv om jeg vet at jeg aldri kan bli det igjen dersom jeg skulle miste de jeg nå en gang har fått. Men jeg skal ikke drodle mer over det her, gå heller inn til Marita og les.

Derimot så vil jeg bare påstå at det, i det minste for mitt vedkommende, kommer litt an på dagen. For å ha tre Bråk er både ønsket og helt perfekt. Men av og til også alt for mange. Som i natt. Hvor det ene Bråket etter det andre kastet opp og jeg lå på ank for å fange opp når det tredje sannsynligvis fulgte etter. Og som i dag. Når jeg bare så absolutt burde ha vært på jobb men har mer vett enn å dra fra tre små barn hjemme alene. For jeg klarer ikke å ta tankene fra det som haster sånn på jobben, men må likevel ha dem her hos de som sitter med matte øyne og ser på tv og av og til kommer med illevarslende lyder.

Akkurat på slike dager er jeg nok ikke lykkeligere med barn enn jeg ville ha vært uten. Bare veldig mye mer stressa.

Men for all del, også syke barn sover. Og da er de så usigelige søte. Og foreldrekjærligheten får næring. Som igjen gjør at lykken vokser. Tre barn blir igjen akkurat helt perfekt.

Og også syke barn sier mye rart. Som MiniBråk i natt da B gikk inn med en bøtte til henne sånn for sikkerhets skyld etter at jeg hadde vært og satt på to vaskemaskiner. Han vekket henne forsiktig for å forklare henne at den stod der og at hun kunne bruke den dersom hun begynte å føle seg slik som storesøstrene. For de har kastet opp i natt. Det visste hun sa hun. Men hun kunne ikke kaste opp hun, hadde hun videre fortalt før hun sovnet igjen.

Og da hun stod opp i morges kom hun tuslende ned trappa med ei tom bøtte i hånda. “Denne stod hos meg. Pappa sa jeg skulle kaste opp i den. Men jeg klarer ikke å kaste opp, jeg. Jeg er kalm (MiniBråkersk for både kvalm og kald, det går visst ut på ett) i magen. Men jeg klarer ikke kaste opp. Jeg er for liten!” Hun så trist på meg med matte øyne før hun med et glimt av håp la til: “Men jeg var stor i går når jeg svømte med hodet under vannet, ikke sant?”

Ja, go’jenta mi! Du er kjempestor og flink. Men tro så gjerne at du ikke er stor nok til å kaste opp i sengen enda. For jeg har bare en vaskemaskin. Og det er som ingen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende