Jeg var en tur i Trondheim fra torsdag til fredag. Det meste artige som skjedde der var jobb og lite bloggbart. Men en av de aller morsomste episodene foregikk på flyplassen mens jeg satt og ventet på flyet hjem.

Mens jeg satt og drakk brus og spiste litt, fant en av mine “medventere” ut at han trengte å gå en tur på do. Men han var visst lite lysten på å dra med seg den svære kofferten sin inn dit. hvordan han fikk den med seg inn på flyet som håndbaggasje og manøvrert den på plass i hattehylla kunne sikkert vært et innlegg for seg selv. Men det var ike på min gate eller mitt fly, så den jobben får noen andre ta på seg.

Uansett, han bad i alle fall fyren som satt ved siden av seg om å passe på kofferten mens han var på do. Joda, det kunne han gjerne, svarte fyren uten å ta blikket opp fra boka han leste. Og så skjedde det ikke mer.

Ikke før dofareren kom tilbake og tok tak i sin koffert. For det skulle nemlig ikke koffertvakten ha noe av. Den kofferten passet han på! Den som bare hadde hatt et videokamera på seg mens disse to trønderene lirte av seg den ene merksnodigheten mens de prøve å bli enige om koffertens videre skjebne. Selv om jeg ikke er videre flink i dialketer så pleier jeg da å forstå dem. Men himmel og hav hvor mye rart det går ann å si og fortsatt kalle det norsk!

Koffertpasseren var nemlig ingenlunde enig i at dofareren var den samme dofarer som hadde etterlatt kofferten sin. Ikke en gang da dofareren begynte å ramse opp hva som befant seg inne i kofferten (tror jeg), ga han seg. For han visste vel ikke hva som var i kofferten! Forslaget om å åpne kofferten og titte inni ble bryskt avvist. Kan da ikke åpne andres kofferter vel! Ei heller noen andre medventeres forsøk på å blande seg inn.

Med en himmelsk trøndersk gloserekke ga dofareren til slutt opp og gikk for å finne en vekter som kunne hjelpe ham. Han hadde ikke før frest av gårde før koffertpasseren plutselig reiste seg, skjøv kofferten bort til en fyr som akkurat hadde kommet og satte seg litt lengre bort på benkrekka, sa “her” og gikk sin vei. Den nye kofferteieren kjønte ingen ting da og enda mindre når dofareren og et par flyplassansatte kom tilbake og krevde eiendomsrett til kofferten. Jeg tror det var flere enn meg som så seg rundt etter det skjulte kameraet akkurat da.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende