Noen vil kanskje si at kulda kom brasende både fort og kraftig. Og det kan de jo ha rett i. I alle fall har den kommet. For det er -18 der ute og i dag er det bare den unge tante, StoreBråk og jeg som har vært på tur. Og den turen gikk ikke til skøytebanen som planlagt, men bare frem og tilbake til butikken.

MiniBråk så lengselsfullt etter oss da vi gikk, tårevåt etter å ha fått beskjed om at hun er for liten til å gå såpass langt i en slik kulde. Men etter å ha stukket det lille, søte ansiktet sitt utenfor døra og kjent tårene fryse til is, avslo hun til og med tilbudet om å få leke litt med snøen i hagen istede. Og LilleBråk “ofret” seg og ble hjemme for å leke med henne.

Men nå ser det ut til at vi kanskje ikke kommer til å måtte gå ut for å møte kulda i morgen. Den kommer nemlig krypende inn døra!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Myndighetene har kommet frem til at de kunne spart minst fem milliarder kroner på å redusere antallet elever som dropper ut av den videregående skolen med en tredjedel. Mer enn hver tredje elev på videregående fullfører nemlig ikke. Og en markant større andel av dem blir uføretrygdede, sosialhjelpmottakere eller arbeidsledige, sammenlignet med de som har fullført.

Jeg tviler ikke et sekund på at det stemmer. For det er neppe bra for hverken arbeidsmoral, selvtillit eller på jobbintervjuet at man ikke har fikset å fullføre det man har begynt på. Så det ville helt klart vært bra om skolen klarte å få “alle” sine elever gjennom.

Derimot er jeg litt mer i tvil om det er nødvendig å presse alle ungdommer gjennom videregående. Det er klart at samfunnet trenger folk med utdannelse. Og mye mer utdannelse enn bare videregående. Men det er nå en gang slik at det også finnes haugevis med jobber som bare krever folk som gjør en god jobb, ikke at de lassevis med utdannelse. Og det er jo ikke slik at man ikke lærer noe fornuftig på de ti første årene man går på skolen. Dessuten vi er alle forskjellige. Noen liker å lese og studere, andre gjør det ikke. Uten at vi er mer eller mindre verdt av den grunn. Bare forskjellige.

At de som ikke tar videregående neppe blir hverken leger, lærere eller ingeniører gir seg vel selv. Men må de bli trygdede? Jeg er ikke så sikker på det. I alle fall dersom det ble lagt litt vekt på at grunnskolen her i landet er på ti år, ikke tretten. Jeg tror at en skoletrøtt ungdom både ville bli en mye bedre arbeider, og ikke minst ha det mye bedre med seg selv, dersom han/hun kunne skilte med at han/hun har fullført skolen og nå var i gang med yrkeslivet.

Hvorfor må vi på død og liv presse dem gjennom et utdanningsløp som de ikke passer til. Bare for å lage tapere av dem. For det er jo det man fort blir – både i egne og andres øyne dersom man ikke klarer å fullføre det man har begynt på. Noen ganger er det kanskje bedre å velge et annet løp.

Og dersom vi på død og liv mener at alle må ha minst tretten års utdannelse for å duge til noe, så hadde det kanskje vært bedre å si at grunnskolen var nettopp det. Og så heller legge opp til flere valgmuligheter hvor det var mer praktisk utdannelse enn teoretisk. Har ikke gått yrkesfag selv, men på de yngre jeg har snakket med som nettopp har gjort det høres det ut som om de har adskillig mer teoretiske fag enn praktiske. Og det passer kanskje ikke for alle?

Jeg ville ikke ha noe i mot at Bråkene velger å studere slik jeg selv gjorde. Men det er mye viktigere for både dem – og meg – at de gjør hva enn de nå måtte velge å gjøre bra!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg støtter gjerne rosa sløyfe aksjonen, men ikke hvis jeg riskerer å få den jakka! Eller kjolen for den saks skyld..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fant ut at det kanskje var litt ille å la årets siste innlegg være “Jeg er sint!!” For det er jeg jo ikke. Ikke nå lenger. Mitt særdeles dårlige frammøte på tampen av året skyldes ene og alene at det er jul. Eller romjul som det kanskje heter nå. Og at jeg derfor prioriterer Bråkene og gjester. Dere her inne blir jo prioritert hele resten av året…

Neida, jeg er slett ikke sint. Bare litt kald på snuten siden jeg har vært ute og akt med Bråkene. Det ble nemlig i overkant kaldt for MiniBråk, så jeg måtte la henne få min parkdress utenpå sin egen der nede i akebrettet og løpe hjem. Tapre lille LilleBråk fikk dermed ikke plass på akebrettet og måtte småløpe ved siden av på sine forfrosne tær. Heldigvis nærmer hun seg fireogethalv år nå og skjønner at det hjelper ikke å grine, det er bare å løpe så fort man kan hjem til ullpleddet og solbærtoddyen. Termosen måtte vi nemlig la være igjen i akebaken sammen med StoreBråk, det nye snowboardet og den unge tanten. De var ikke kalde og dermed heller ikke klare for noen hurtig retrett.

Så i stedet for å frese meg ut av 2009 vil jeg heller benytte sjansen til å ønske dere alle en fortsatt god romjul. Håper dere alle er opptatt med å leke med det dere fikk av nissen, spise julekake og more dere i alt det hvite som er der ute!

Og dersom jeg ikke rekker å gi mer lyd fra meg før, ønske dere et riktig godt nytt år. Måtte det bli akkurat slik det gamle avsluttes for meg: Kaldt utenpå og varmt inni. Fullt av sosialt samvær og kos, lek både ute og inne. Gjester og overraskelser, varme drikker, sterke drikker, god mat og litt kaker attåt! Kanskje kan vi klare oss uten nøtteskall utover hele gulvet, barnåler i sofaen og forfrosne tær. Men litt skal vi jo ha å klage over også, slik at vi kjenner at vi lever!

Vi blogges!

For jeg mener nemlig at mål er til for å nås, så mitt nyttårsløfte skal bli å fortsette som jeg stevner. Og det inbefatter mye blogging. Det er nemlig bare i slutten av desember jeg skulker.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er i og for seg ikke så uvanlig, da jeg tar av ganske lett. Men jeg pleier heldigvis å lande igjen ganske fort også når jeg bare har frest fra meg. Men akkurat nå er jeg mye mere sint enn bare sånn vanlig sint. Jeg er sint, jeg er lei meg og jeg føler et stort behov for å slå i stykker noe. Helst halve verden.

Problemet er bare at jeg midt inne i alt sinne innser at jeg jo strengt tatt ikke virkelig har noen grunn til å være så sint. Og dermed har jeg ikke lyst til å lufte mitt sinne verken mot den det gjelder eller andre som står meg nær. Altså sitter jeg her og holder det for meg selv som en annen dampkoker.

Men uansett hvor mye min logiske hjernehalvdel sier at jeg ikke bør være sint, så lystrer ikke den andre mer ulogiske. Så jeg er like fordømt rasende uansett om jeg har grunn til det eller ikke.

AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAARG!!!!!

PS: De som har planer om å være våkne i natt bør sette seg ut og lytte i retning sentrale Østlandet. Da vil de ganske sikkert enten høre et laaangt “phiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiv” når dampen sakte lekker ut av meg, eller et enormt bang når jeg ikke klarer presset mer og eksploderer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her kommer luke 15 i Jojjas adventskalender:

Julen skal være en trivelig tid. For oss voksne og spesielt for ungene. Og det er den heldigvis for de aller fleste. Men dessverre er det en del unger som ikke har det så morsomt på julaften. Det kan være seg at foreldrene har problemer slik at de ikke klarer å lage en hyggelig jul for sine små, at det blir drukket for mye alkohol eller at det kommer familie på besøk som ikke er snille mot dem.

Mange av oss er innom Frelsesarmeens gryte eller lignende steder nå før jul med julegaver til barn som ellers ikke får så mye. Men de barna som har andre typer problemer enn de rent materalistiske er det ofte ubehagelig å tenke på. Kanskje er det heller ikke mye akkurat vi kan gjøre for å hjelpe dem. Men vet du om noen du tror kanskje kan være i den situasjonen, så skader det i alle fall ikke å være gi dem et ekstra smil og litt oppmerksomhet i førjulstiden. Så har de litt å gå på når den vanskelige tiden setter inn.

Noe annet som kan være litt vanskelig for mange barn i jula er å velge. Og da tenker jeg ikke på hva de skal lage i julegaver eller om de skal prioritere å lage pepperkaker med familien eller være sammen med venner. Selv om det kan være vanskelig nok. Mange barn må nemlig velge mellom mamma og pappa i jula. Barn av skilte foreldre må jo i og for seg ofte det ellers i året også, men det er gjerne ekstra sårt i jula. For barn vet jo utmerket godt at begge foreldrene helst vil ha dem hos seg på julaften. I alle fall de barna som har to foreldre som ønsker samvær med dem.

Selv pleide jeg å være hos min mor hver julaften og min far hver lillejulaften. En ordning som fungerte bra helt til jeg ble stor nok til å se urettferdigheten i det og valgte å være annenhvert år hos hver. Husker godt da jeg ringte hjem til min mor den første julaften jeg var hos min far for å høre hvordan hun hadde det. Og fikk vite at hun nettopp hadde spist speilegg til julemiddag og satt og så på tv. Gjett om jeg fikk dårlig samvittighet for å ha kost meg med julemat sammen med min far da!

Jeg er jo mor selv og tror jeg har en viss anelse om hvordan foreldre som ikke har sine barn hos seg på julaften må føle det. Det må så definitivt mangle noe viktig i feiringen da. Men de barna som ikke kan feire med begge foreldre samtidig går faktisk gjennom hver eneste julaften med et savn etter den foreldren som ikke er der, og et snev av dårlig samvittighet. Kanskje særlig dersom de føler at det er de selv som har måttet velge hvor de skulle være. Gjør det ikke vanskeligere for dem enn nødvendig, det er jo tross alt ikke deres skyld!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjære Julenissen.

Jeg har vært forholdsvis snill i år. Jeg har ikke startet noen internasjonale kriger – ingen nasjonale heller tror jeg, ikke bedrevet terror, ikke stjålet mer enn et par gode ideer og ikke slått noen i annet enn brettspill. Håper derfor at du ikke har strøket ut navnet mitt fra boka di, og sender over en ønskeliste. For selv om det påstås at foreldre mest av alt ønsker seg snille barn, så stemmer ikke det i mitt tilfelle. Jeg vil ikke ha noen flere barn. Og jeg er svært glade i de barna jeg har, så jeg vil heller ikke bytte dem bort i noen snillere. I stedet så vill jeg gjerne ha:

1) Tålmodighet. Jeg verken har eller har noen gang hatt det minste snev av tålmodighet, så nå må det vel snart være min tur? Sånn at jeg slipper å føle for å slå noen i hodet med et brettspill fordi jeg har ringt dem hver dag i fem uker uten å få svar. Og slik at jeg ikke starter noen krig over støvler som blir gjemt under senga i stede for satt på beina når jeg skulle ha levert Bråk i barnehagen og på SFO for et kvarter siden.

2) Ekstra ram til hjernen. For selv om prosessoren hangler og går sånn nogenlunde, er det en alvorlig mangel på hukommlse oppi her. Jeg kan ikke for mitt bare liv huske alle små venners livretter, hvilket Bråk som har vottene men ikke lua i barnehagen, hvilket som mangler både votter og lue, og hvilket som har votter i hopetall men trenger ekstra stiliongs. Ikke kan jeg huske hvor jeg julestjerna i fjor, hvem jeg fikk julekort fra eller hvilken butikk som hadde så sinnsykt bra tilbud på superundertøy heller.

3) En forklaring på hvordan jeg får min selvrensende ovn til å rense seg selv uten min hjelp.

4) Strupehalsbånd til hybelkaninene mine. Eller eventuelt et dressurkurs.

5) En vekkerklokke som kan stilles slik at den vekker meg tidlig nok til at jeg rekker å gjøre meg i stand på badet, smøre matpakker, drikke en tekopp og blogge litt før Bråkene må vekkes, men samtidig ikke før jeg er utvilt.

6) En egen fil å kjøre i på vei til jobb.

Med vennlig julehilsen Tale

PS: Selv om Bråkene helst byr på pepperkaker og julebrus, så serverer jeg gjerne en dram når du stikker innom på julaften. Men dessverre ikke mer enn én, for jeg er ingen tilhenger av fyllekjøring. Du kan jo ikke godt gjøre som han Amish-fyren som fyllekjørte med hest og vogn, selv om du har reinsdyr forran din slede.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

StoreBråk tok steget fra den ikke lenger så dyre barnehagen til den gratis skolen i høst. Og det hørtes jo fint ut for lommeboka. Men slik er det ikke!

Misforstå meg rett, jeg klager ikke: For det er adskillig dyrere i de fleste andre land, og det er verdt å betale litt for at hun skal lære noe. Jeg synes bare at det er pussig at de er kjempefirkanta når det gjelder foreldrebetalinger. Det er nemlig verken lov å ha egenbetaling til leirskoler, klassekasser eller sponse utflukter da skolen SKAL være gratis.

Men det er slett ikke gratis å ha en førsteklassing! For det første så må hun jo nesten være på SFO noen timer om dagen dersom jeg skal kunne jobbe. Femogethalvtåringer kan ikke være lenge alene hjemme skal huset bli stående. Og SFO koster like mye som barnehagen – man får bare mindre for pengene.

Og dessuten koster det en halv formue i klær. Nå har heldigvis ikke StoreBråk blitt motebevisst enda. Så lenge klærne ikke er for jentete, og de har et og annet spidemanmerke på seg er det meste greit.

Men ungen må jo ha klær på seg når hun er på skolen. Og ikke bare på seg. Hun må ha minst et skift, regntøy, cheroxx, boblebukse, jakke, votter og lue på den knøttlille plassen sin. Akkurat som i barnehagen altså. Hun ble jo tross alt ikke så mye mer værhard over sommeren.

Forskjellen er bare at i barnehagen blir klærene værende på plassen. Okay, de henger i svære poser av og til og må tas med hjem og vaskes. Men de er i alle fall stors sett der. På skolen går de bare opp i røyk. Fordufter. Forsvinner. Gjemmer seg. Eller hva du nå vil kalle det.

For på skolen så er det jo ingen som går og passer på at ungene kommer inn med de samme klærne som de gikk ut med. Ikke er det noen som passer på at de har klær på seg når de går ut heller for den saks skyld. De er jo tross alt store skolebarn disse femogethalvtåringene og forventes å klare den slags selv. Så mens personalet går ute i svære parkdresser flyr ungene ut i t-skjorta og kommer inn med bare en cheroxx.

Nei, det er ingen som passer på at klærne kommer tilbake på plassen. Derimot har de ryddetroll. Et troll som går rundt og samler inn alle klær eller sko som ligger på gulvet. Ikke en gang de møkkete støvlene har nemlig lov til å stå på gulvet. Alt skal opp på den knøttlille plassen klemt inne mellom de andre knøttsmå plassene.

Å få StoreBråk til å henge, brette, stable alt slik at det blir værende der er nesten umulig kan det se ut til. Og når hun først for en gang skyld både har husket å forsøke og faktisk fått det til, så får hun gjerne hjelp av en liten nabo til å omgjøre det igjen. For plassen er ikke så bre at de små førsteklassingene kan sitte foran dem uten å komme borti naboens klær.

Så for StoreBråks vedkommende betyr det at ryddetrollet tar det meste av de klærne hun ikke har gjemt igjen ute. Det heter seg at ryddetrollet flytter klærne til en av de to glemmekassene rundt på skolen. Men jeg tror heller det spiser dem. For jeg klarer aldri å finne igjen noen klær der. Jo vent, nå lyver jeg! Jeg fant en lue en gang.

StoreBråk har nå gått på skolen i fire måneder. Det har kostet oss to regnjakker, en boblebukse, en olajakke, to vanlige bokser, tre venstre votter og fem høyrevotter, to luer, en støvel, en stillongs og et ukjent antall truser og sokker. Og da har jeg ikke regnet med vindjakka hvor det ene ermet ble hengende igjen oppe i treet, eller de buksene som hun har brukt til å pusse asfalten med.

Det er ikke gratis!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det blir ingen Bråke-fortelling denne gangen. Tenkte jeg nemlig jeg skulle stå for bråket selv i dag. Nå har det jo blitt riktig så hyggelig julestemning her inne på VGB, så da må jeg røre litt i gryta, synes jeg.

Det har vært skrevet en del i det siste om å skjære alle over en kam. De uføretrygdede for eksempel, har all mulig grunn til å føle at de blir skåret over en kam. Og det skjønner jeg godt at de blir provosert over. Det er like idiotisk å påstå at alle uføretrygdede bare faker og snylter, som det er å på stå at det ikke finnes noen som vil velge å gå hjemme dersom de kunne få jobb.

Selvfølgelig finnes det en hel mengde folk som er uføretrygdede fordi det feiler dem noe som gjør at de slett ikke er i stand til å jobbe. Det er tross alt en grunn til at vi har et trygdesystem i førstehånd.

LIke selvfølgelig er det at det finnes en god del som heller vil gå hjemme enn å jobbe dersom de får anledningen til det. Kom igjen, vær ærlig med deg selv nå. Aldri tenkt tanken på at i dag hadde vært godt å bli værende hjemme?
Og det trenger slett ikke å bety at man er lat, det kan bety at man har andre ting man heller skulle bruke tiden sin til, enn akkurat det jobben består i. Selv valgte jeg for eksempel å ikke jobbe i fjor. Ikke fordi jeg ikke kunne, men fordi jeg heller ville være hjemme med Bråkene. Eneste forskjellen er at jeg lot B betale for meg, i stede for staten, og at jeg slapp å lyve om hvorfor.

At de fleste syke heller ville vært friske er en helt annen ting. Det vil jeg absolutt tro er riktig. Men de som snylter, er jo faktisk ikke syke. Eller i alle fall ikke så syke som de utgir seg for.

Noen snylter, noen er reelt syke. Det mener jeg bestemt er de kalde fakta. Og å skille dem fra hverandre kan være fordømt vanskelig. Dessverre for de som faktisk er syke. For de burde få en anstendig stønad og få leve i fred for folks mistenksomme blikk, spydige kommentarer og et NAV som gir livet surt og suger ut det lille man måtte ha av krefter.

Det der med krefter og uføretrygdede er forresten noe som har irritert meg mange ganger. Unnskyld, det der med krefter og NOEN uføretrygdede. Jeg har hørt det flere ganger. En eller annen i jobb klager over at de er slitne, eller forteller at de er fornøyde med noe de har oppnådd til tross for at det har vært strevsomt. Og en eller annen, gjerne flere, uføretrygdede parerer med at de som ikke er syke virkelig ikke har noe å klage over, eller at det ikke burde være noe problem å oppnå alt mellom himmel og jord når man tross alt er frisk og rask.

Og at det meste er lettere for friske enn de som har diverse plager, ligger jo i kortene. Men også friske mennesker kan faktisk bli slitne eller føle seier over ha beseiret en slitsom verden. Det er ikke slik at uføretrygdede har enerett på å ikke orke!! Ikke alle som er i full jobb er helt frie for plager og proppfulle av energi. Det er også å skjære alle over en kam.

Som en venninne av meg sa en gang: Det er forbanna provoserende å høre at man lever et liv på roser til en hver tid, bare fordi man har litt mindre vondt i ryggen enn naboen som kan slappe av hjemme!

Sånn, det var dagens bråk fra Tale – I alle fall til kommentarene om hvor urimelig jeg er renner inn

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Barnehagen til MiniBråk og LilleBråk kjører omvendt julekalender. Det vil si at hver dag er det et barn på hver avdeling som tar med seg en pakke hjemmefra. Disse blir levert til Frelsesarmen som for deler dem blant vanskeligstilte barn som eller ikke får så mange gaver til jul. Gaven skal være en av barnets leker eller fravokste klesplagg.

En meget fin ordning, spør du meg. Barna lærer at jula dreier seg om noe annet enn bare å få, få og få. Og vi voksne blir overlykkelige over en gyllen mulighet til å bli kvitt en av alle disse lekene som ligger rundt og tar opp plass uten å bli lekt noe særlig med.

I morges skulle både MiniBråk og LilleBråk ha med sine kalendergaver. LilleBråk er jo stor jente og har vært med på dette før, så hun svinset ivrig rundt for finne den beste gaven å gi bort. Både Ole Brumm, bamsen med stor B og dukkehuset hun leker med hver bidige dag ble vurdert. En snill og god tanke å ville gi bort det man liker best selvfølgelig, men jeg fant det best å gå inn og distrahere litt akkurat da. Vi skulle jo tross alt overleve både kvelden og resten av året også. Tviler på at å gi bort Ole Brumm hadde virket som en like god ide i det hun skulle legge seg..

Og til slutt endte hun opp med å gi bort en kjempeartig ball med lyd, som vel er den eneste lydleken hun hadde som B og jeg faktisk liker. Men det er helt greit. Hun var stolt, glad og forøyd, og jeg er helt sikker på at mottakeren kommer til å ha stor glede av den.

For MiniBråk på toogethalvt var det verre. Hun gir med stor glede bort både klemmer, pepperkaker og halvspist lakris. Må ikke tro hun er gjerrig. Og hun skjønte godt at det er trist om noen barn ikke får julegaver, og at det var fint om vi kunne hjelpe til med å forhindre det. Men lekene sine? De hun er så glad i og bruker som byttemiddel hver gang storesøstrene har noe hun også vil ha? Njaaaa, skeptisk!

Etter stort psykisk press fra storesøstrene ga hun etter og gikk for å finne noe. Hun kunne jo til nød gi bort en av StoreBråks spidermannleker. Eller kanskje LilleBråks prinsesse. Skyndte seg bort til innpakningspapiret og gjorde et tappert forsøk på å pakke inn før jeg kom til. Ikke så dum den der jenta.

Men hele ideen er jo at hun skal gi bort noe av sitt, så hun ble sendt ut på leting igjen. Og kom med en stakkars Duplokloss. Det var det hun følte hun kunne unnvære fra hele den store legokassa. Min første milde protest om at å få en enkelt duplokloss til jul kanskje var mer som erting å regne mot den lille mottakeren møte lite forståelse. Så det måtte en god del listing og lemping til før vi endte opp med en lilla elefantbamse som hun i alle fall ikke har lekt med det siste året.

Så det var to stolte og fornøyde Bråk som kom til hver sin barnehageavdeling med sine respektive kalendergaver. Fornøydheten varte helt til jeg kom og hentet igjen i ettermiddag, og det gikk opp for MiniBråk at hun ikke skulle ta den med hjem igjen. Så det var på’n igjen med å forklare dette med barn som ikke er like heldige for henne. Null effekt. Jeg prøvde, LilleBråk prøvde og gjesten LilleBråk skulle ha med hjem på middag forsøkte. Absolutt null effekt.

Helt til det på hjemveien endelig gikk opp for den lille ulykkelige.
- Jeg få kalendergave?
- Ja vennen min, du får jo kalendergave hver morgen du. Fra kalenderen din hjemme. Men ikke en av de kalendergavene fra barnehagen. De er jo til de barna som ikke ellers får julegave, vet du.
- Da får jeg julegave!!

Og dermed var kvelden reddet…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende