Da var StoreBråk ferdig med barnehagen for godt. Siste dag i dag. Eller rettere sagt det skulle ha vært siste dag i dag. Men StoreBråk er ikke av den tålmodige typen. Egentlig har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt, for jeg vet jo hvor hun har genene sine fra. Men jeg har sagt det til henne mange ganger. Hastverk er lastverk! Og at det ikke alltid er den korteste veien som er den beste. Men det der med “du skal gjøre som jeg sier, ikke som jeg gjør” funker jo sjelden. Og hun husket det i alle fall ikke i går. Da hun valgte raskeste vei ned fra et tre i barnehagen. Snakk om å avslutte med et bang!

B og jeg svar passende nok i en begravelse da barnehagen ringte “KOM! NÅ!” Og neida, jeg hadde jo ikke telefonen på under selve begravelsen, jeg sjekket den etterpå. Hva tror du om meg?! Da jeg satt i ambulansen mellom legevakten og sykehuset og holdt ei jente som vekselvis hylte som besatt og sovnet midt i sine egne hyl, tenkte jeg på det der rare fenomenet med at så mange unger ser ut til å være allergiske mot ferie. Jeg har hørt om flere foreldre som ikke tør å fortelle ungene sine at de skal reise bort før de er ferdig pakket og klar for avgang. For ellers blir ungen garantert syk. De vil så gjerne på ferie, men er tydelig allergisk mot tanken. Jeg regnet der og da StoreBråk var blitt rammet av den samme slitsomme allergien. For hun klatrer jo alltid i trær og vet vanligvis bedre enn å velge å komme ned fra tretoppen med hodet først.

Heldigvis så blir det ferie på oss, for StoreBråk slapp unna sin noe kjappe barnehageavslutning med en solid hjernerystelse og slapp ut av sykehuset i ettermiddag. Med streng beskjed om ikke å se på tv, lese og å ta det med ro i de nærmeste ukene. Man skulle jo tro at minst seks års universitetsutdannelse (for det er vel det legene må ha?) skulle være nok til å skjønne at det ikke finnes noe slikt som et rolig Bråk. Men det er klart, de har jo bare sett henne disse to dagene hvor hun slett ikke har hatt sin egen personlighet, så de er kanskje unnskyldt.

Men jeg lurer nå likevel; hvordan holder man et Bråk rolig i lengre tid???

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Måtte ut å kjøre en tur med MiniBråk i sted. Og til tross for at jeg hadde vært ute og åpnet alle dørene på bilen en halvtime i forkant var det 90 grader der inne. Og en halv! Og siden klimaanlegget er type tregt, kjørte jeg ned alle vinduene slik at både MiniBråk og jeg kunne kjenne håret flagre i vinden. Eneste måte å unngå å koke oss begge på, selv om samvittigheten stakk i meg. Husker så alt for vel gloheite bilturer som liten, mens foreldrene mine nektet å sveive ned rutene ettersom det er farlig å sitte i trekk. Spesielt i baksete.

Rar med det. Jeg vokste opp i en trekkfull Osloleilighet, og jeg har bilder hvor jeg står i lekegrinda med håret blåsende ut til siden. Men jeg var ikke forkjøla før langt opp i skolealder så det kan ikke ha vært så livstruende. Og vi leser jo stadig om at økningen i feks astma skyldes at våre hus har blitt for tette. Likevel blir vi proppet ørene fulle av helsestasjoner og leger om at barna for gudsskyld ikke må sitte, sove eller leke inne i trekk fra et vindu eller verandadør. Det er farli’ det! Men de må gjerne sove ute i vogna og leke ute i vinden hele dagen, for frisk luft er sunt!

Og hadde det bare vært litt kortere dit vi skulle så hadde vi tatt sykkelen. Da hadde hun jo sittet med vinden rett i ansiktet hele tiden. Og det hadde bare vært fryd og gammen og høstet applaus hos alle.

Så hvorfor er den trekken så farlig??

Jeg hadde skjønt det dersom det var snakk om et offentlig trekk. Disse påleggstrekkene og bidragstrekkene kan visst være ordentlig ekle. Men litt luft som flytter på seg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har akkurat vært en tur på Storsentret med MiniBråk. Måtte ha både ny bikini, noen bursdagsgaver til Bråkevenner, jordbær, ny ladning med plaster og noen andre smågreier. Alt gikk knirkefritt inntil vi kom til barneavdelingen hos Cubus.

“Beklager, hun kan ikke komme inn her sånn” smilet damen bak disken sørgmodig og nikket i retning av MiniBråk. “Ånei!” tenkte jeg og beklaget så mye og dro med meg MiniBråk ut igjen. Hun fant nemlig ut at hun skulle slutte med bleie på toårsdagen sin, så jeg regnet med at hun kanskje hadde hatt et uhell. Og det kan man jo helt klart ikke ha inne i butikken. Men ungen var like tørr, hun. Og siden jeg nå etterhvert har opparbeidet meg en viss erfaring i små Bråk og venter med isen til ETTER handlingen, var hun til overmål relativt ren også. Kryss i taket!

Så hvorfor fikk hun ikke lov å være med inn i butikken? MiniBråk skjønte mindre da hun etter først å ha blitt dratt ut så ble dyttet inn igjen. Men jeg måtte jo finne ut av hva dette var for noe tull.
“Jo men..” fortsatte butikkdamen, “hun går jo barbeint!” Finnes det noen regel for at en toåring ikke kan gå barbeint i butikken? Å klatre rundt med møkkete små tær i matbutikken er jo ikke særlig hygenisk, men dette var altså en barnetøysbutikk. “Det er ekkelt, hun kan komme til å tråkke på klærne!” mente damen. Og det må hun jo få lov til. Men jeg måtte jo bare spørre damen om hun ikke trodde MiniBråk ville tråkke på klærne med sandalene også, dersom klærne lå på gulvet.. Hun svarte ikke på det, så vi gikk på HM i stede, vi. Der var det helt greit med nakne småføtter. Jeg spurte for sikkerhets skyld.

Jeg hadde faktisk ikke dratt på handletur uten sandaler til ungen men hun er som meg, vil helst gå barbeint. Til tross for at hun elsker sko og kan tilbringe en halv evighet i gangen blandt alle de drøssevis med parene vi har der, river hun av seg alt hun får på beina temmelig kjapt. Sko er til for å prøves, ikke gås i!

Og jeg må si jeg skjønner henne godt. Her er man født med perfekte små føtter, også skal man presse dem inn i stive sko. Da kan man jo ikke en gang kjenne gresset kile mellom tærne. Etterhvert må hun jo lære at det finnes anledninger hvor det er greit med sko – også om sommeren. Men foreløpig lar jeg henne slippe så ofte som mulig.

Selv husker jeg at jeg lærte det der den harde veien. Vi var i på ferietr i Spania og skulle gå et stykke. Moren min insisterte på noe på beina, jeg nektet. “Ja vel” sa muttern, “men jeg gidder ikke å gå og bære på skoene dine, så tar du dem ikke på blir de igjen her på hotellet”. Det hadde jeg slett ikke noe imot! I alle fall ikke før litt lengre ut på dagen når sola stekte og asfalten svetta olje. Jeg hoppet fra skygge til skygge og lengtet veldig etter de skoene husker jeg. Riktig så tykkhudet var jeg ikke..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Neida, halen kom ikke på oppfordring av Flabben. Det er det historien som gjør.

Det skjedde en gang i min studietid. Jeg var på hyttetur med min daværende og tre kamerater av ham. Det var vinter og snøen lå dyp i de telermarkske skoger. Vi hadde tilbrakt dagen med å måke frem hytta – og ikke minst hyttetaket. Å måke frem hyttetak er tungt og kjedelig, men å hoppe ned fra taket etterpå er desto mere gøy. Særlig da vi fant noen gamle miniski liggende i vedboden.

Det er en rød tråd som strekker seg gjennom hele livet mitt. Det er at jeg har en tendens til å havne i situasjoner hvor jeg er eneste høne i hurven. Og som eneste jente holder det ikke å være like flink, tøff, sterk eller dyktig som gutta. Man må være hakket over. På en eller annen måte må man overgå dem, ellers får man ikke være med å leke. Og ettersom jeg ikke er blandt de største her i verden så har det for min del gjerne betydd galest.

Så mens gutta stod på miniski ned fra taket til brøytefonna, fikk jeg for meg at det ville vært litt tøft å ta salto ned. Det, mente gutta, ville jeg i alle fall ikke klare! Etter å ha sittet litt oppe på mønet og tittet ned fant jeg ut at de nok hadde rett. Snøen var for høy, jeg ville umulig rekke rundt før jeg landet. Og halveise saltoer er ikke noe å satse på! Jeg måtte enten få mere fart, eller mere plass.

Dette var bare en vanlig, gammel tømmerhytte, ikke et av disse palassene som folk bygger i dag. Så det var ikke tak nok til å få noen særlig fart. Ergo fikk jeg hoppe der det var mere plass, nemlig foran døra der vi hadde måkt vekk all snøen.

Som tenk, så gjort. Jeg satte uttfor, tok en salto og landet. Langsetter døra som typen min åpnet akkurat da. Han kjente jo både meg og mine ideer godt og antok at dette ville bli nok ett “Kodak-moment”, og hadde gått inn etter kamera.

Jeg kom til meg selv temmelig raskt, konstaterete at ingen ting var brukket og at blodet kun var neseblod. Ingen skade skjedd med andre ord, så vi fortsatte vår eminente hyttetur med mye moro og en del alkohol. Noe mer alkohol enn vanlig for min del da vinens varme så kjærkomment lindret min ømme kropp.

Men mye væske inn betyr jo gjerne mye væske ut også. Så midt i natten måtte jeg opp for å tisse. Jeg kledde på meg, fant frem lommelykten og stavret meg ut til utedassen. Det var bare så vidt jeg var i stand til å gå den 10 meter lange snøkorridoren bort til døra med hjerte på. Ikke fordi jeg var full, men fordi jeg var svært stiv og støl. Og til overmål hadde den ene korridorveggen rast borte ved dassen så jeg måtte skyfle snø før jeg fikk opp døra. Og det med beina i kryss, for nå var jeg tissatrengt. Bodde på liten hybel og var ikke vant til at det var en hel ekspedisjon å komme seg på do om natta.

Til slutt fikk jeg endelig brukket min stive kropp ned på trebenken over hullet, og kunne sitte i fred og fordragelighet og betrakte kongen på veggen i lyset fra lommelykta. Men kom det ikke noen krafsende lyder der nede fra hølet? Hjernen min sa “reis deg opp nå!” Kroppen min sa “jada, masa! Det er ikke bare bare å få rettet ut dette byggverket, gi meg litt tid!” Men et høyt “UÆÆÆÆH” fra munnen min fikk overtalt kroppen min til likevel å rette seg ut litt faderlig fort. For fast i rumpa mi hang det et ekorn.

Hva den busthalen hadde hatt nede i do å gjøre aner jeg ikke. Meg bekjent var det ingen av gutta som hadde lagt igjen nøttene sine der. Men nå hadde den tydeligvis funnet ut at den hadde tatt imot nok dritt og ville ta heisen opp.

Vel inne i hytta var det bare å vekke typen. Et blødende bitt i rumpa fra et dyr som har befunnet seg nedi utedassen, er ikke noe man bare overser. Dessverre fant ikke typen noen pyrisept i kjøkkenskuffen, så han gikk for edikk istede. Mitt andre “UÆÆÆH” for kvelden vekket de andre som selvfølgelig kom ilende til for å se hva som var på fære. Kan tro de lo godt av meg der jeg lå med en rumpe i været som var desinfisert og plastret etter alle kunstens regler. Typen var nemlig rover-speider.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

MiniBråks lille dupp under middagen i dag som er beskrevet i innlegget under er ikke første gang jeg opplever at noen sovner i maten.

For en god del år siden jobbet jeg som servitør ved en resturant på Kreta. En hyggelig jobb da vi hadde en god miks av turrister og lokale kunder. Men en og annen tosk slang selvfølgelig også innom.

En kveld kom det inn et tysk par. Fyren var en ekkel og ubehøvlet fyr. I starten gikk det mest utover dama han hadde med seg. Men hun forlot åstedet i sinne under hovedretten og da var det oss som jobbet der som fikk unngjelde i stedet. Nærmere sagt den bulgarske kokka og jeg. Han bråkte, kjeftet og klådde. Han presterte til og med å stappe en sneip ned i utrigningen min. Ikke med fyr på, men likevel!

Dette var en litt spesiell dag i resutranten da eieren Georgius hadde hele sin familie med mor, gamle tanter, unger og hele pakka på middag. Det var derfor slett ikke dagen for å lage bråk og hive ut noen. Den andre kelneren deltok også i familieselskapet jeg ikke ville forstyrre, så det ville uansett blitt vanskelig da tyskern i alle fall veide det dobbelte av meg og var akkurat så uhåndterlig som fulle folk ofte blir.

Det siste fant jeg ut da han sovnet med hodet ned i noe suppegreier han hadde bestilt som dessert. Jeg prøvde selvfølgelig både å riste ham våken, og løfte hodet hans opp av suppa. Men han bare gryntet og la det ned igjen. Og akkurat da var all maten til familieselskapet klar til servering. Jeg anså det som en smule mer viktig at de gamle, koselige skravlekjerringene fikk maten sin varm, enn om en ubehagelig tysker fikk suppe i barten. Men det ville jo unektelig være litt kjedelig om han skulle gå hen å drukne for meg.

Så hva gjør man da? Jo, jeg spratt bort til baren og fant et sugerør med bøy som jeg stakk i kjeften på ham som en annen snorkel. Og så gikk jeg og serverte min sjef og gjestene hans. Når alle rettene var kommet på bordet og folket var godt nok i gang med maten til å ikke ense meg, gikk jeg og fant ei vaskebøtte med vann.

Tyskern våknet med et rykk og satte seg forvirret opp – med sugerøret stikkende ut av en maske av kald og størknet suppe. Både jeg og et par engelske gjester som betraktet det hele holdt på å le seg ihjel. Jeg tror til og med at engelskmennen fikk foreviget det hele med kamera.

Av en eller annen grunn så fikk jeg ikke tips. Jeg som hadde reddet ham fra drukning og alt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

..heter det så fint. En sannhet med modifikasjoner, selvfølgelig. For hva med de som sover i timene? Eller de som sover bort sumarnatta? For ikke å snakke om de som sover i feil seng.

Søvn er forresten en rar ting. Vi trenger alle søvn. Men mens noen foretrekker å gjøre den unna om natten, vil andre helst sove til langt ut på formiddagen. Og enkelte går for begge deler. Vanligvis bruker man litt tid på både å falle inn i søvnen, og ikke minst karre seg ut av den. Mang en vekkerklokke måtte bøte med livet før snoozeknappen ble oppfunnet. Men enkelte, særlig de små menneskene, er utstyrt med en “av og på-knapp”. De kjører full fres fra det sekundet de vokner til de er nødt til å gi etter for søvnen igjen senere. Mine Bråk kan sågar bedrive aktiv soving. Det er ikke sjelden vi kan høre både legoklosser som veltes, dynehytter som bygges og klesskap som ommøbleres. Men likevel bedyres det “Jammen mamma, jeg sover. Jeg gjør det!”

Mennesker er nå en gang sånn at vi kommer med de viktigste funksjonene ferdig installert. Vi klarer fra dag én å få i oss næring, få avfallstoffene ut igjen, vise hva vi vil og generelt bestemme over verden. Men dette med søvn må læres til tross for at det er så viktig. Merkelig! Sove kan riktignok selv de aller minste, selv om det ikke alltid virker sånn. Men tretthetsfølelsen må læres. For mens jeg kjenner at jeg er trøtt allerede etter middag, oppfatter småttiser dette først etter at de har sovnet. Utsagnet “NEEEEI! Jeg er IKKE trøzzzzzzzzz” er velkjent i de fleste hjem med små beboere.

Kan forresten spille oss et puss senere i livet også, den der tretthetsfølelsen. For hver eneste celle i kroppen din kan for eksempel fortelle deg at du er trøtt under en forelensing. Til tross for at hjernen din er helt sikker på at du fikk din skjønnhetssøvn foregående natt og at det således er lenge til du burde være trøtt. Men hvis du driver med noe artig, spesielt i godt selskap, glimrer gjerne tretthetsfølelsen med sitt fravær.

Men uansett, tilbake til dette med den som sover synder ikke. Dersom du skal spise opp maten din men i stedet sovner i den, synder du da?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tale er syk i dag. Det var flaks. For på en lørdag når jeg ikke har Bråk som skal både hit og dit, og ikke minst er B hjemme. For i mamma-jobben er det ikke noe som heter egenmelding. Uansett hvor mye mas spyr eller hvor vondt man har i hodet.
(Og nei, jeg er ikke fyllesjuk. Bare vanlig sjuk!) Litt flaks må man jo ha. Resten av dagen har nemlig vært fyllt med uflaks

For etter frokost tok B med seg alle Bråkene på handletur for å finne bursdagsgave til meg. Og uvant som han er med shopping tok det flere timer. Og jeg ble altså værende her hjemme hele dagen. Helt alene. Så leit!

Etter å ha nytt freden og roen med litt soving og blogging fant jeg ut at jeg vel nesten måtte gjøre noe nyttig. Kan ikke godt overlate både hus og unger til gubben når han endelig har fri.
Så jeg trasket motvillig ut for å klippe gresset. Ble vel ferdig med en tre-fire kvadratmeter før regnet pøste ned. Og da var det jo bare å parkere gressklipperen og pelle seg tilbake til dyna og pc. Uflaks!

Utsultet som de var da de kom hjem, de hadde nemlig vært så opptatt av shoppingen at de hadde glemt lunsjen, fant de ut at de heller ville ha en utvidet lunsj og droppe middagen. Bråkene syntes det holdt med noen grøtlapper og lørdagsgodtet som de nå sitter og spiser foran Pippi Langstrømpe. Så da ble det dessverre ingen mulighet til å lage middag i dag. Huff og huff!

Ja ja, man kan jo ikke ha flaks støtt…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vil gjerne få bestille ett mål kunstgress til Bråkehuset. Gresset må på ett eller annet vis, uten hjelp av meg, legge seg rundt huset uten å begrave klatretrær, sandkasse, huske, klatrestativ, trampoline eller noen form for grønn vekst som kan avgi spiselige ting.

Videre må gresset være totalt vedlikeholdsfritt, eviggrønt og tåle både fotballkamper, sykling og overivrige spader. Det må selvfølgelig også automatisk frasøte seg alle leker som bli liggende stille på det i mer enn ti minutter slik at disse spretter opp på verandaen.

Dersom det også kan sørge for å alltid ha riktig helling slik at fotballer sparket av små føtter alltid går i mål, og fotballer sparket av store føtter sniker seg like utenfor, er det et stort pluss.

You fix?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg leste nettopp Dag Eigils innlegg om hva man ikke bør få inn i hjelmen og ble inspirert til å fortelle en liten historie fra jeg var liten.

Det var en plaskvåt høstdag og jeg skulle ut og sykle. Etter pålegg fra min mor i telefonen hadde jeg kledd godt på meg, lag på lag med regntøy ytterst. Hadde akkurat fått på meg regnjakka over selene på regnbuksa og dratt strikkene under støvlene da jeg plutselig merket at det kilte nedover ryggen. Også oppover magen og inn under armen.

Jeg reiv i glidlåsen for å få av meg jakka, men den rikket seg ikke. Hadde nemlig kjørt seg bom fast. Og nå var det nedover det ene beinet det kilte. Men før jeg fikk lirket av strikken og dratt av meg støvelen hadde det kilt oppover igjen.

Nytt forsøk på jakka, men den satt fortsatt like bom fast. Prøvde så å dra armene inn i jakka for å få dratt den over hodet i stede. Men dette var på slutten av regnsesongen og jeg hadde vokst siden i våres. Og med flere lag klær under var regntøyet trangt. Jeg ble følgelig sittende fast med armene i “kyllingvingeposisjon” og fikk dem verken ut eller inn. Mens en av mine marsvins bittesmå unger kravlet rundt under klærne mine.

Jeg hadde nemlig to marsvin, Samson og Dalila, som fikk unger hver 67. dag. Små, søte, hårete, nøster som jeg litt før hadde lekt med på sofaen. En av dem hadde nok sneket seg inn i hetta på genseren min eller noe.

Men hvordan kommer man seg ut av regntøyet når man sitter fast på dem måten? Uten å klemme den lille hårballen flat. Samtidig som man hyler og ler. Jeg er nemlig ikke bare litt kilen! Bare prøv selv, jeg kan love deg at det er alt annet enn lett! Det var rett og slett ikke annet å gjøre enn å vente til mine venner kom og ringte på og lurte på hvor det ble av meg. Og med mye om og men fikk jeg tilslutt opp døra med munnen. Akkurat i tide til å kjenne at det ble varmt og vått nedover ryggen min….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

MiniBråk sovnet på vei hjem fra parken i dag, og ligger her ved siden av meg i hengkøya og sover. Og jeg sitter og titter på det vakre, lille mennesket som puster så stille mot armen min. Betrakter øynene hennes som beveger seg bak øyelokkene mens hun drømmer, og kjenner at jeg håper av hele mitt hjerte at hun får barn en gang i fremtiden.

Ikke først og fremst fordi jeg har lyst på barnebarn. Det kommer jeg jo selvfølgelig til å ha, for det må være litt fint å ha barn man kan låne når man vil og levere tilbake når man blir sliten. Men med tre barn så burde vel muligheten for barnbarn være brukbar. Og skulle ingen av Bråkene få barn finnes det vel alltids noen andre små barn jeg kan låne litt av og til når jeg blir gammel og går og har lyst til å skjemme bort noen. Det ordner seg alltids.

Det er heller ikke fordi jeg tror hun ikke kan bli lykkelig uten barn. Jeg kjenner mange som ikke har barn. Noen føler det som et savn fordi de vil men ikke kan. Andre har valgt det helt selv og er lykkelige uten.

Nei, jeg ønsker så sterkt at hun skal få barn fordi jeg tror at hun først da kommer til å skjønne akkurat hvor utrolig glad jeg er i henne. Hun har jo allerede mange mennesker i sitt liv hun føler kjærlighet til. Og enda flere vil det forhåpentligvis bli. Kanskje møter hun også “Den store kjærligheten” en eller flere ganger i sitt liv. Men likevel, det er likevel ingen annen kjærlighet som føles slik som den til ens barn. Man elsker sine foreldre, søsken, venner og ikke minst kjæreste. Dypt og inderlig. Men ikke på samme betingelsesløse måte.

Bråkene og jeg “krangler” ofte om hvem som er mest glad i den andre. En krangel jeg som oftest vinner da jeg foreløpig er best på måleenheter, antall og avstander. MiniBråk kan for eksempel komme og si at hun er “SÅ” glad i meg, og vise meg alle sine fingre. Hvorpå jeg legger mine fingre ved siden av og sier: “Men jeg er SÅ glad i deg”. Eller når StoreBråk kommer og sier at hun er glad i meg til månen og hjem igjen, så kan jeg svare at jeg er glad i henne hele veien rundt Melkeveien.

Vi har stor moro av denne “Jeg er mer glad i deg enn du er i meg-leken”. Og det kan virke som de til tross for at de har arvet hele familiens godt innebygde konkurranseinstinkt, finner en glede i at jeg slår dem i akkurat det. Likevel så finner de stadig større, lengre eller tyngre mål for sin kjærlighet. Det har gått en slags sport i det. StoreBråk er jo størst og naturlignok den av dem som finner det enklest å holde orden på begrepene. Men LilleBråk dro fram trumfesset her om dagen. “Mamma, jeg er så glad i deg som du er i meg. Pluss en!” Slå den du!

Hun skal så gjerne få kjenne litt på den triumfen. Men jeg vet at først den dagen de selv får barn så vil de virkelig forstå at jeg hadde rett hver gang. Uansett hvilke måleenheter du prøver å bruke er det ingen ting som kan måle seg med kjærligheten man føler for sitt barn.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende