Tenk deg at du tar deg en tur på byen en kveld. Mens du
koser deg med innholdet i glasset ditt og dine venner. Så får du øye på den ene
halvpart av et par du kjenner svært godt. Han er i full fart med å kline ei
jente. Ei jente som slett ikke er den andre halvparten av det paret.

Tenk deg videre tre mulige scenarioer:

a)      De
forsvinner etter en tid ut – sammen. Det er alt du vet om den saken.

b)      Denne
jenta bor tilfeldigvis ikke så langt unna deg, og neste morgen, okay formiddag
da, ser du fyren komme ut fra hennes hjem.

c)      En
av de vennene du er ute sammen med kjenner denne jenta og forteller at fyren er
hennes nye kjæreste. De har vært sammen en tid.

d)     Fyren
får øye på deg og hilser forlegent vel vitende om at du har sett.

Hva gjør du? Blåser du i sånt? Tenker du ditt, men lar folks
privatliv være deres egen sak. Tar du det opp med ham og ber ham skjerpe seg. Sier
du fra til den andre halvparten av paret?

Og vil du handle forskjellig avhengig av hvilket scenario
som skjedde?

Selv er jeg ganske så sikker på at jeg ville konfrontert
ham. Ved scenario c definitivt også henne. Men ved de andre, ville jeg sagt fra
til henne da? Jeg vet ikke. Det er jo ikke utenkelig at hun helst så jeg ikke
gjorde det. Det man ikke vet har man ikke vondt av også videre. Ved å fortelle
ville jeg jo presse henne til å ta en eller annen form for standpunkt – til noe
hun kanskje har mistenkt men valgt å ikke ta inn over seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dere kan vel ikke ha unngått å legge merke til den irriterende reklamespalten på siden av alle bloggene. Alltid til stede, men innholdet varierer fra blogg til blogg. Her er det nemlig snakk om såkalt intelligent reklame. Reklame håndplukket og tilpasset den spesifikke blogger. I bør selvfølgelig føle oss beæret over at noen ønsker å snakke direkte til oss og vår lommebok. Vi er ikke bare en i mengden, men enkeltstående bloggere som får nettet tilpasset oss.

Men samtidig er det jo ikke å komme bort fra at denne reklamen røper en del om oss, her vi sitter på her vår side av en skjerm og tror vi kan presentere glansbilder av oss selv.

Ta Deathdealer for eksempel:

På tide å kutte ned på alkoholforbruket, frøken?

Eller Adolph i Fyrtårnet:

Jeg tror kanskje de er litt sent ute med å fortelle ham hvor han kan laste ned filmer. Men han har tydeligvis også problemer med å holde orden på vennene sine – og sengen tørr om natten.

Sittingbull trenger tydeligvis å få gjort noe med sitt fysiske legeme. Holder det ikke lenger å pynte seg med flotte fjær?

Og meg da, hva avslører reklamen om meg?

Så for de som har lurt på hvorfor jeg er pålogget mer eller mindre hele tiden; hva annet kan jeg kan jo ikke godt gå ut og treffe folk slik som jeg stinker. Klart jeg har angst! Hva kan man forvente når jeg både lider av en hel haug med skumle sykdommer. Desserre kan ikke legen finne noe galt og nekter å sette i gang behandling., så nå er det sikkert snart for sent. Hva skal skje med min kjære familie da, som må klare seg uten meg? Buuuhuuuu!

Men gebisset, det kaster jeg slett ikke! Hvordan i huleste skal jeg da klare å bite fra meg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En bekjent av meg fortalte i dag at hun hadde vært så
uheldig å smelle sin bildør inn i en annens da hun hadde tatt sin kjære mondeo
med på handletur.  Og mondeo’n hadde vært i det gavmilde hjørnet og forært
den hvite nabobilen len god del av sin blå lakk. De er jo ganske elskverdige sånn,
disse nokså nye bilene. "Jaja, shit happens! Men da vet du i alle fall hva
du skal bruke feriepenge til. Det er jo greit å slippe å ligge søvnløs mens de
brenner seg gjennom lommeboka" prøvde jeg å trøste. "Nææ, det har
kommet litt rust her og der på kjerra fra før, så jeg kommer ikke til å gidde å
gjøre noe med det enda" svarte hun. Jeg innvendte at sjansen for at den
andre bileieren var like skjødesløs kanskje ikke var så stor, men da fortalte
hun at det ikke var noen fare. Hun hadde ikke lagt igjen verken navn eller
nummer. Jeg ble litt sjokkert og sa fra i ganske klare ordelag at jeg synes det
er heller ufint. ”Jammen, det var flere riper i den døra fra før. Ingen grunn
til at jeg skal måtte betale for omlakkering av den da!” 

Jeg skjønner hva hun mener, det er jo for eksempel nok av
biler som kjører rundt med stygge venstresider i håp om at det skal smelle så
de får dekket det på forsikringa. Men er det greit å ikke si fra for det? Man
bør vel i det minste tilby seg å dekke deler av omlakkeringa?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi kan i dag lese at Oslo katolske bispedømme har ansatt en eksorsist. Pater Hansen sier i den forbindelse at det er media som har gjort eksorsisme til noe sært og dramatisk.

- Folk ser på det som noe helt annet enn det egentlig er. Det er ikke slik at barn kryper i taket og spyr grønn væske ut av munnen hver gang en eksorsisme praktiseres, sier sekretæren.

Ikke hver gang? Neivel, annen hver gang da kanskje? lurer Tale.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tror jeg akkurat hadde min nest merkeligste
telefonsamtale noen gang. Fasttelefonen ringte, og etter å ha hoppet buk over både
dukkevogn, traktor, gyngesau og to unger rakk jeg den for en gangs skyld.

Tale: Hallo, det er Tale

?: Hvem er du og hva gjør du der?

Tale: Eh, jeg er Tale og jeg bor her. Hvem er du?

?: Hvem faen er du og hvorfor tar du telefonen?

Tale: Jeg er fortsatt Tale, og jeg tok telefonen fordi den
ringte. Jeg tror kanskje du har kommet feil. Dette er XX XX XX XX.

?: Jeg vet vel hvilket nummer jeg har ringt! Få snakke med
Synnøve!

Tale: Det bor ingen med det navnet her. Her bor kun Tale, B
og bråkene. Du har nok enten trykket feil eller fått oppgitt feil nummer.

?: Jeg har ringt XX XX XX XX, og der bor jeg og Synnøve. (og
det var vårt nummer han ramset opp)

Tale: Eh, nå husker du nok feil, for det er vårt nummer og det..

?: Helvetes jævla Telenor! Har de gitt bort vårt nummer uten
å gi oss beskjed? Faens jævla skitbedrift!

Tale: Slapp av! Vi har hatt dette nummeret i årevis. Du husker
nok sikkert bare feil. Hva var det du sa nummeret var?

?: Skal vel du bare drite i, din jævla kjerring! Du har
stjålet nummeret vårt, og så er du frekk nok til å spørre om hva det er?!

Tale: Vet du hva? Nå legger jeg på også kan du ringe hjem
til deg selv.

Og 15 sekunder etterpå ringer det igjen.

Tale: Ja, det er Tale.

?: Jævla dritt kjerring! Men bare vent du, jeg skal faen
skjære meg lære deg å kødde med telefonnummeret mitt!

Så nå sitter jeg her og lurer litt på hva som skjedde. Håper
fyren i alle fall husker hvor han bor, og ikke kommer hit. 

Og for den som lurer, den merkeligste telefonsamtalen jeg
noen gang har hatt, var på jobb for mange år siden. Da satt jeg en halv evighet
og prøvde å få en fyr til å skjønne at jeg ikke kunne fakse ham en sjekk, han
måtte enten komme og hente den eller vente på posten dagen etter. Til slutt
kapitulerte jeg.

”Okay, jeg går og fakser sjekken nå, og så legger jeg den i
posten etterpå. Da bør den være hos deg i morgen.”

”Men da får jeg den jo to ganger, da?”

”Ja, det er jo en måte å si det på.”

Ӂ, tusen takk! Glem alt det stygge jeg sa til deg i sted.
Du er kjempegrei!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

sa jeg før i kveld. StoreBråk sto på krakken mens jeg pusset tennene hennes. StoreBråk lener seg frem over vasken. Krakk sklir. StoreBråk sklir etter. Begge lander på min fot. Det var noe så inni helvete vondt at jeg måtte legge meg ned for ikke å svime av. Stakkars Tale! Men stakkars, stakkars, STAKKARS StoreBråk! Jentungen gråt og var helt fra seg over å ha gjort noe sånt mot mamma. Det tok meg vel nesten en time å få henne til å skjønne at jeg slett ikke er sint på henne, utmerket godt forstår at hun ikke mente at jeg skulle få vondt, og at det ikke var hennes feil at det skjedde. Har en følelse at det blir mye mareritt i natt på lille knotten.

Det er ikke første gang jeg skader meg. Det som vanligvis skjer er at jeg bestemmer at ingen skade er skjedd og først etter påtrykk fra omgivelsene innfinner meg hos legen noen dager senere, sånn at legen kan fortelle meg at skade er skjedd og at jeg burde kommet før. B pleier ikke å bli så imponert over det. Så i et tapert forsøk på å imponere ham i dag, siden han kom hjem med roser, tok jeg en tur til legevakta. Det var selvfølgelig en helt bortkastet tur og en helt bortkastet tusenlapp.

"Ikke noe brudd" sa legen. "Supert!" sa jeg "for det har jeg virkelig ikke tid til". "Ja, men det kommer til å gjøre vondt en uke eller to, så du får få noe smertestillende og en sykemelding." "Nei takk!" sa jeg, men før jeg visste ordet av det ble det sånn like vel. De smertestillende kan jo få lov å pynte opp medisinskapet, men hva i helvete skal jeg gjøre med den der sykemeldingen? Forslag noen? Jeg er nemlig ganske så sikker på at disse tre små arbeidsgiverne mine ikke godtar den slags. Ikke kan de lese den og ikke hadde de brydd seg nevneverdig om de kunne. Bortsett fra StoreBråk antagelig. Hun vil vel se på den som et bevis på at hun har ødelagt meg for evig og alltid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mens jeg stod i kø i butikken overhørte jeg følgende konversasjon mellom en gutt i 12-14 års alderen og moren hans:

Gutt: ”Jammen, HVORFOR får jeg ikke være hjemme hos Jan?”

Mor: ”Fordi dere kommer til å spille dataspill! Dette har vi jo snakket om før.”

Gutt: ”Jammen, det ekke noen fæle spill da! Faren hans kommer jo inn og sjekker når vi spiller jo! Vi spiller jo lissom bare de samme spillene som alle andre i klassen. Det ekke no farlig da!”

Mor: ”Det er ikke noe mer å diskutere, du får ikke lov å spille dataspill, det er skadelig! Du kan være hos Niklas hvis du vil.”

Og mens moren strenet ut av butikken, luntet guttungen bak og mumlet noe jeg ganske sikkert tror var: ”For vi spiller jo der også da! Jævla megge!”

For alt jeg vet kan denne moren ha hatt gode grunner for å nekte avkommet å være hos Jan. Og hvis noen av mine barn noen gang skulle komme til å kalle meg ”jævla megge” er nok sjansen stor for at jeg vil nekte dem både det ene og andre, og det over laaang tid.

Men sånn generelt; kan man nekte barn i den alderen å spille dataspill? Og er det i så fall smart? Rent teoretisk kan du vel nekte dem det meste frem til de blir 18, men det er jo ikke riktig sånn det fungerer i vårt samfunn. (takk og lov for det!) Argumentasjonen ”alle andre får lov” er like gammel som uenigheten mellom foreldre og barn. Men jeg vil anta at han ikke var helt på jordet akkurat i dette tilfellet. Det er vel temmelig normalt for gutter, og jenter, i den alderen å spille dataspill. Selvfølgelig er det forskjell på spill, og jeg kan tenke meg en god del spill jeg ikke ønsker at mine barn skal spille med det aller første. Og det er forskjell på å spille en gang i blant og være limt fast i pc’n. Men sånn helt kategorisk å avvise spilling er vel å gå vel langt.

Hva er det som er skadelig med å spille dataspill? Er det selve spillingen i seg selv, altså det at man ser på ting som beveger seg på en skjerm, og bruker et tastatur, joystick el.? Er det at man sitter inne mens noen synes man burde beveget seg ute? Samværet man har med andre spillere hvis man spiller på nett? Er det innholdet i spillene man blir eksponert for. Eller er det noe helt annet eller alt sammen? Når barn og unge, særlig i Statene, har begått en eller annen grusom handling kan man ofte lese at de hadde spilt ett eller annet spill først. Men begår de disse handlingene fordi de spilte det spillet, eventuelt så på den filmen? Jeg vil anta at man minst like ofte ville kunne skrive at de har drukket en boks cola, spist en sjokolade eller hørt på musikk. Kan virkelig vanlige barn og unge bli så påvirket av et spill at de går helt av skaftet? Og hvis de kan, burde det ikke ha ringt en bjelle hos noen rundt dem underveis? For hvis det ikke gjør det, er ikke det bevis nok på at det er noe annet vesentlig som er i veien?

Og hvis man ikke får ta del i det som er en del av hverdagen til de fleste andre rundt deg, blir man ikke da fort utenfor? Og det kan kanskje også være skadelig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da MiniBråk og jeg kom ut av døra til matbutikken i dag, kom
det plutselig en bil byksende mot oss. Det er jo ikke så lett å hoppe sidelengs
med en stor tvillingvogn, så det ble til at bilen traff vogna. Den traff på den
siden MiniBråk ikke satt, og siden vi nettopp hadde vært og levert de større
bråkene, var det heldigvis ingen unge som gikk og leide vogna på den siden
heller. Vogna fikk seg jo en trøkk, men ikke verre enn at det lot seg rette
opp. Ingen stor dramatikk med andre ord, bortsett fra at vi skvatt godt. Jeg
ble likevel overrasket over at føreren ikke kom ut for å høre hvordan det gikk.
Men overraskelsen gav seg da jeg så at det var en gammel rosin av en gubbe som
satt bak rattet.  Så inntørket var han at
det bare var så vidt han rakk opp over dashbordet. Det ville vel sannsynligvis
tatt ham så lang tid å stable seg ut av Volvo’n at MiniBråk hadde vokst fra
vogna i mellomtiden.

Heldigvis fant han i alle fall riktig gir og gav seg til å
rygge vekk fra oss – rett i en annen bil som stod parkert i et hjørne, før han fikk
hoppet seg ut på veien. Etter at jeg hadde fått summet meg litt, fått skrevet
ned bilnummeret på en lapp som jeg festet på ruta til den påkjørte bilen sammen
med en kort forklaring og mitt telefonnummer, begav jeg meg hjemover. Men jeg
kom ikke så langt før jeg traff på bilen igjen. Litt mindre bokstavelig denne
gangen heldigvis, han hadde nok med å prøve å vri bilen sin rundt en sving som
tydeligvis hadde kommet litt brått på ham. Han var virkelig helt på tur.

Da fant jeg ut at nok burde være nok så jeg fant frem
mobilen og ringte politiet. Forklarte hva som hadde skjedd, hvor vi var, og sa
at det kanskje var greit om de sjekket at om fyren virkelig burde kjøre bil.

Damen i telefonen: ”Tror du han var påvirket av noe?”

Tale: ”Neeei, jeg tro vel i grunnen bare at han er gammel og
senil og slett ikke bør kjøre”

Damen: ”Da kan vi ikke gjøre noe uten en anmeldelse.
Slikt har vi ikke mulighet til å prioritere. Og bilen med registreringsnummeret
du oppga eies ikke av en gammel mann”

Tale: ”Hvem som eier den vet vel jeg fint lite om, men det
var definitivt en gammel mann som kjørte. Men da får vel jeg anmelde at han
kjørte på oss da.”

Damen: ”Men ingen ble skadet, så da tar vi ikke i mot
anmeldelser på det. Du får håpe at de som eier den påkjørte bilen anmelder
ham.”

Tale: ”Det gjør de sikkert, men det kan jo ta litt tid. Og
fyren bør stoppes nå. Nå har han nemlig klart svingen og fortsetter videre bortover
mot skolen. Jeg vil anse faren for at han skal kjøre på noen av barna der som
betydelig, fyren kan jo ikke kjøre!”

Damen: ”Men han har ikke truffet noen enda. Det eneste av
betydning han har gjort er å kjøre på det andre kjøretøyet, og det må vi
avvente en anmeldelse på.”

Tale: ”Så å kjøre på en barnevogn med et barn i er uten
betydning?!”

Damen: ”I denne forbindelsen ja, så lenge barnet ikke ble
skadet”

End of conversation.

Jeg skjønner at politiet har begrensede ressurser og må
prioritere. Men kan noen fortelle meg hvorfor man ikke får lov til å anmelde en påkjørsel
av barnevogn, men gjerne en påkjørsel av parkert bil. Og hvorfor det er en prioritert oppgave å ta noen som kjører
litt for fort på motorveien uten å utgjøre noen stor fare for sine omgivelser,
mens det ikke er en prioritert oppgave å stoppe de som kjører sånn at de utgjør
en helt klar fare i nærmiljøet der det faktisk befinner seg en masse myke
trafikanter?

Og for den som måtte lure; Neida, jeg var selvfølgelig ikke
smart nok til å notere meg hvem jeg snakket med!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende