Hele familien, minus Kasper the cat, var på fotballkamp i går. Stabæk fikk nemlig besøk av Vålerenga. For de som ikke følger med så ble det 1-1, i en kamp med til tider godt spill og mye sjanser. Kunne fort vært mange flere mål dersom det ikke hadde vært for to gode keepere.

Men det var ikke først og fremst det som gjorde fotballkampen så spennede i mine øyne. Det var hvor vi stod og så på kampen. B stod som vanlig sammen med Stabæksupport. Ikke noe uvanlig i det. Litt uvanlig at han hadde med seg MiniBråk, ettersom de fleste kamper går for sent på kvelden til at hun klarer å holde seg våken. Men fortsatt ikke veldig uvanlig. Spennede for henne selvfølgelig, men ikke spesielt skummelt for oss. Fortballtilhengere i Norge er heldigvis ikke som i mange andre land. Her går det fint å ta med seg barn på kamp.

Jeg holdt på ingen måte på samme lag som resten av familien i denne kampen, så jeg sørget for billett et annet sted på arenaen. og tok med meg LilleBråk dit. Det kunne kanskje ha blitt i overkant spennede for et lite Bråk som var blåstripete fra topp til tå å stå midt bland Klanen, men det hadde nok gått bra det også. Norge er som sagt ikke utlandet. Men vi satt uansett på et mer nøytralt sted på tribunen og kranglet om når vi skulle heie og hva vi skulle rope. Veldig hyggelig, men ikke skummelt.

Det skumle var StoreBråk. Hun stod nemlig for aller første gang på Junior support. Alene. På et helt annet sted på stadioen enn både B og meg. Etter sigende ikke skummelt for henne, bare veldig gøy. Litt gøy for meg, men også skummelt. Hæ? sier sikkert mange av dere nå. Det var jo bare en fotballkamp, dere var jo på andre siden av banen, og fotballtilhengere i Norge er som sagt ikke som i en del andre land.

Joda, jeg vet det. Men når man er mor så får man noen sånne merkelige nervøse koblinger i hjernen. Da blir det plutselig litt skummelt med en liten seksåring alene blandt 11 000 mennesker. Selv om ingen av dem vil henne vondt. Jeg vet hun klarer seg helt utmerket. Hun er en smart jente  og hun har vært på forballkamper siden hun lå i magen, så hun vet hva det dreier seg om. og B og jeg oppdrar da selvstendige Bråk. Det er lenge siden vi lot henne få begynne å bevege seg ute uten oss. Gå til venner, gå til skolen og gå til trening. For vi vil ikke ha jenter som må holde mamma eller pappa i hånda resten av livet.

Men likevel så blir jeg nervøs ved alle slike “første gang” tilfeller. Merkelige greier, egentlig. Jeg er ikke kjent for å være veldig nervøs av meg. Men tenk om dersom atte…. Hjernen sier at det ikke nytter å tenke sånn. Det er farlig å leve og noen sjanser må man ta skal de lære seg å mestre det. Og vi slipper dem jo ikke lengre avgårde ut i verden enn vi føler oss trygge på at de kan mestre. Ikke som om vi MiniBråk alene på T-banen til Oslo eller noe. Men likevel. Mammahjertet mitt vil ikke riktig slå i takt med hjernen i slike tilfeller. Dumme hjertet!

Derimot slår det ekstra hardt når man etterpå møter et stolt og fornøyd Bråk som har klart seg aldeles utmerket og levd opp til tilliten hun fikk. Fine hjertet!

StoreBråk var riktignok ikke helt fornøyd i går ettersom ikke Stabæk vant, men selv ikke hun setter så store krav til seg selv at hun følte det var hennes skyld.

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker ikke å ha hodepine.

Jeg liker ikke å kaste opp.

Jeg liker ikke å tilbringe dagen hjemme i sengen.

Ikke litt en gang!

Dessuten passer det svært dårlig å være syk på en tirsdag når jeg skulle ha vært i vannet og holdt svømmekurs.

Men det hadde passet like dårlig å bli det i morgen også. For da skal jeg være på andre jobben.

I går hadde det heller ikke passet, for da var jeg jo også på jobb.

Og i helgen hadde det i alle fall ikke passet, for da var vi jo på hyttetur og koset oss.

Det passer i grunn aldri å bli syk.

Derfor ser jeg heller ingen grunn til å bli det.

Så jeg legger herved inn protest:

JEG VIL IKKE VÆRE SYK!!!

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har vært på hyttetur i helgen. På en fantastisk flott fjellhytte.

MiniBråk, som jeg nok har forsømt litt når det gjelder innføring i byggeskikker, hadde ikke sett et laftet hus før. Hun tittet seg derfor storøyd rundt før hun bestemt konstaterte at vi også burde få oss pinnehus!

Må innrømme at pinner ikke er det første jeg tenkte når jeg så de gedigne tømmerstokkene hytta var laftet av. De største takbjelkene hadde en diameter som ikke var veldig langt unna hele ungens høyde. Men det første jeg tenker på når jeg hører ordet pinner er bikkjene som pleier å hente dem.

Det ble derfor drodlet mye rundt disse hundene som kunne leke med den slags pinner. Vi hadde verken internett eller et leksikon for hånden som kunne opplyse oss om hvordan Norsk fjellhund ser ut. Men det er nok brukbar størrelse på dem også. Kanskje var det de som pustet da vi gikk på skitur på lørdag og MiniBråk, nok en gang en smule overrasket, påpekte at “Fjellet blåser meg bort” da hun sklei bortover løypa uten å måtte bevege verken ski eller staver.

For fjell kan jo ikke blåse. Men det kan sikkert Norsk fjellhund. Når den ligger og er sliten etter å ha hentet nok pinner til ei hel hytte. Da er den sikkert nesten like sliten som et Bråk som har gått over ei mil på ski. Håper bare de også kommer seg like fort til hektene igjen etter en kopp kakao. Sånn at fjellet ikke blåser bort alt for mange unger, mener jeg.

Jeg bør nok ta med Bråk på fjellet oftere. Det er så mye interessant natur å lære om der oppe. Som for eksempel hva som har skjedd med haren når sporet stopper.

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du har hørt uttrykket “som en unge i godtebuttikken” har du ikke? Godtebutikker er nærmest som Nirvana å regne når man er liten. Det er vel bare en ting som kan være bedre, nemlig lekebutikken. Dessverre så er de sjelden vare. Ikke lekebutikker kanskje, de ligger hyppig spredd utover for oss som bor i urbane strøk. Men besøk i dem.

Godteri får man, i alle fall her i huset, hver lørdag. Men leketøy vanligvis bare to ganger i året, bursdagen og jul. Og da får man jo ikke lov å være med å kjøpe dem. Så besøk i lekebutikken er forbeholdt kjøp av gaver til søstre og venner. Og dersom man er stor nok til ukepenger, når man har fått spart opp nok til å kjøpe seg det man sparer til.

Men i dag var det “unge i lekebutikken” så det holdt. Da jeg skulle legge MiniBråk på lørdag ga hun meg smukken sin og sa jeg skulle kaste den. Jeg ble litt overrasket ettersom det var en måned foran skjema. Her i huset kaster man nemlig smukken sin når man fyller tre. Og vanligvis ikke helt frivillig, men etter sterkt press fra mamma, pappa og tannlege. Ære være treårskontrollen hos tannlegen. Små mennesker er mye mer tilbøyelige til å høre på menn i hvite frakker, spennende stol og skummelt verktøy enn kjedelige foreldre.

Men når ungen først sa “kaste smukken” lot jeg selvfølgelig ikke anledningen gå fra meg. Alle smukker ble gravd frem fra gjemmestedene (tror jeg) og kastet. Derfor gikk ikke turen hjem fra barnehagen, men til lekebutikken. For Bråk som har sovet uten smukken sin får velge seg en valgfri ting fra lekebutikken i premie.

MiniBråk hadde en helt klar plan for hva hun ville ha da hun stolt og spent strenet inn i butikken med søstre og foreldre på slep. Hun skulle ha Ole Brumm-puzzlespill! Og gleden var stor da det fantes flere av dem å velge mellom. Etter litt guiding i antall brikker fant hun et hun likte og satte av sted for å betale.

Men for å komme til kassen fra puzzlespillhylla må man forbi ganske mange andre hyller. Første prøvelse ble en hylle med noen slags hamsterlignende greier i bil som StoreBråk gjorde henne oppmerksom på. Vekk med puzzlespillet. Men oj! Se på alle de bamsene. Bort med hamstern og i vei til kassa. Men så viste LilleBråk henne alle prinsessene og det stoppet helt opp for et bittelite Bråk. Hvordan skulle kun klare å velge blandt alle disse herlighetene? Det var nesten så jeg begynte å lure på om dette kanskej var mer tortur enn premie.

Men etter mye om og menn og så mye påtrykk fra storesøstrene at de ble jagd bort i andre enden av butikken, landet hun på en hvit vakker(?) Barbie-prinsesse. “Er du sikker nå da?” spurte jeg bare for å være vanskelig. Men standhaftige MiniBråk stod på sitt. Prinsesse skulle hun ha. Helt sikkert! I alle fall i to hele skritt før hun kom forbi såpeboblene. Og deretter sprettballene. Og en ny variant av såpebobleblåser. For hvem kan vel motstå en hund som spytter såpebobler? Ikke MiniBråk!

Dermed hadde vi jammen meg ombestemt oss helt bort til kassa. Men der ventet B, LilleBråk og StoreBråk. De to sistnevnte opphengt i en vtech-spillkonsoll. Og det storesøstre liker må jo være kuult! Det holdt på å bli en liten lommelykt som stod til utstilling ved siden av spillmaskinen, for den hadde så fine tegninger på seg. Men til enorm glede, ja næremst ekstase, fra storesøstrene var det spillkonsollen som ble med hjem.

Og jeg kan bare konstantere at det har gått inflasjon i smukkeslutter. StoreBråk valgte seg en rockering, LilleBråk en dukkehus og MiniBråk altså en spillkonsoll. Jammen godt jeg ikke har flere Bråk. For da hadde det vel kommet hjem med en leveden ponny eller noe slikt. Eller kanskje det hadde fått beholde smukken sin til det ble konfirmant og uansett skulle sette økonomien på hodet.

Vurdert til: av 38 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg så dessverre ikke den “Hjernevask” episoden det har vært så mye snakk om i det siste, men jeg har sett mange andre mer eller mindre seriøse programmer som har tatt opp spørsmålet om hva som preger oss mest, arv eller miljø.

Det har vært gjort en del spennede (om enn noe hjerteråe) eksperimenter med eneggede tvillinger som ble separert ved fødsel og plassert i forskjellige miljø for å se om hvor ulikt de utviklet seg. Med litt varierende resultat ettersom hvilken agenda forskerne har. Og når det gjelder gutt vs jente så får man jo ikke gjort slike forsøk ettersom tvillinger med forskjellige kjønn nødvendigvis ikke er eneggede.

Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg tror. At det er en kombinasjon av begge deler er jeg ikke i tvil om, men i hvilket vektforhold? Det ER forskjell på gutter og jenter, om ikke annet så i alle fall fysisk. Og på samme måte som det er umulig å gi søsken helt lik oppdragelse ettersom de har forskjellig plass i søskenflokken, forskjellige venner, opplevelser og sinnstemninger, er det ikke mulig å gi jenter og gutter helt lik oppvekst uansett hvor mye man måtte prøve. For din fysikk preger jo nødvendigvis den opplevelse av virkligheten.

Men hvor stor psykisk forskjell er det på gutter og jenter? Instinktivt vil jeg si en hel del. StoreBråk er en fysisk og energisk sjel som alltid hatt mange guttevenner og lekt såkalte gutteleker. Men det er likevel stor forskjell på henne og hennes kamerater. Men det er det jo i og for seg på henne og hennes venninner også.

Alle som har truffet mine Bråk vil nok si seg enig i at de deler mye arvemateriale. Det er halvannet år som skiller hver av dem fra de andre, og det synes selvfølgelig. Men ellers er de likere enn mange tvillinger. Når StoreBråk var 4 1/2 så hun ut som LilleBråk gjør nå, og da hun nesten var 3 så hun ut slik MiniBråk gjør nå. Alle våre bilder av dem må ha dato på seg.

Men innvendig er de heldigvis ikke ikke blåkopier av hverandre. De har mange felles trekk der også, ingen tvil om det. Men forskjellene er kanskje enda større. Spesielt når det kommer til slike “kjønnsvarianter” Jenter er de alle tre, og med tanke på utvikling av språk og utvikling sklir de nok rett inn i “jentemodellen”

LilleBråk er familiens lille prinsesse. Alt skal helst være rosa eller lilla og glitre. Og det er hviske-tiske, fnis og dukkelek som foretrekkes. Hun har hovedsaklig jentevenner og finner seg godt til rette i tosomheten som ofte preger deres lek. Og da hun fikk nytt rom her i vinter skulle det selvfølgelig være lilla med rosa gardiner og prinsesser på veggene. Da jeg i min tankeløshet sa “nå var du tøff, vennen” her en dag fikk jeg svar som fortjent. “Jeg er ikke tøff, jeg er pen!” Søt var visst også et akseptert kompliment, men  tøff er en fornærmelse.

StoreBråk er familiens tøffe spiderman. Det er blått, fotball, fart og action som gjelder der i gården. Og rommet ble selvfølgelig blått med spiderman og fotballeffekter. Alle barbidukker som søstrene drar inn dit i løpet av dagen forsvinner på hodet ut igjen når kvelden kommer. For hun skal ikke ha rosa jentegreier på rommet sitt altså! Hun har flere gode venninner hun leker masse med, men liker flokk-lekene best og skjønner ikke hva som skjer når jentene går sammen i venninnepar, hvisker, tisker og fryser ut. Det er helt greit å være søt i penkjole ved spesielle anledninger, men aller helst skal klærne ha tøffe motiv. Og når karnevalet kommer spiller det ingen rolle om alle de andre jentene er prinsesser eller feer. Det er spiderman, indianer eller spøkelse det er morsomt å være.

MiniBråk, familiens lille pusekatt, flyter rundt i midten der et sted med blått rom som StoreBråk fylt av prinsesser på veggene som LilleBråk. Gutte- og jenteleker er ikke begreper hun har oppfattet enda. Hun leker bare med det de andre rundt henne leker med. Men rosa klær har hun derimot oppdaget og arver svært gjerne fra LilleBråk. Rosa er fint. Men pusekatter er enda bedre! Så genseren kan gjerne være blå dersom den bare har en pusekatt på.

Jeg er veldig glad for denne forskjellen mellom dem. Litt upraktisk når det kommer til arving av klær, men med tre små jenter kunne rosafaktoren ellers blitt i overkant høy. Spesielt ettersom verken B eller jeg liker rosa. Og det er mye lettere å gi dem den differensierte oppdragelsen de har behov for når de ikke er helt like inni også.

Men hva skyldes forskjellen? StoreBråk har som enebarn de første 18 månedene fått en noe annen start på livet enn de to andre som hadde Storesøster(e) å se på fra dag en. Men samtidig så gjør jo den lille aldersforskjellen mellom dem at de tre jentene våre har fått temmelig lik oppdragelse. Vi har i alle fall ikke bevisst gjort noen forskjell på dem når det kommer til leker. Samtidig så gir jeg jo ikke spidermanfigurer til LilleBråk eller prinsesser til StoreBråk dersom jeg kan unngå det. Vil jo helst la dem få det de vil ha.

Det kunne vært interessant å vite hva som har gjort dem til det de er, så jeg kommer til å fortsette å se slike programmer med stor interesse. Men i grunnen spiller det liten rolle. Det er forskjell på oss mennesker. Og takk og lov for det!

Vurdert til: av 35 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I kveld var StoreBråk og LilleBråk på svømmekurs. Vanligvis drar jeg med meg alle tre Bråkene i svømmehallen på torsdagene og bader i det lille bassenget med MiniBråk og den av de to andre som ikke er på kurs. Men i dag var MiniBråk totalt oppbrukt etter skituren i barnehagen og ryddet seg selv ned i sengen allerede i god tid før middag.

Leit for henne å gå glipp av en svømming selvfølgelig, men artig for de to andre. For da kunne vi nemlig også øve i det store bassenget. LilleBråk var første man ut på kurs så jeg og StoreBråk begynte å svømme litt sammen. Bråkene svømmer som fisk. Altså med både kropp og hode godt under vannskorpa. De fleste små barn gjør det da de har alt for store hoder til  klare å holde dem over vann samtidig som de holder kroppen sånn nogenlunde vannrett i vannet. Dessuten er det mye mer effektivt å svømme godt nede i vannet. Og effektivitet trengs når man ikke har rukket å vokse på seg de helt store musklene enda.

Utfordringen for Bråkene er dermed ikke selve svømmingen, den klarer de aldeles utmerket. Men å få løftet munnen klar av vannet når de trenger å puste. Og å holde seg flytende mens man gjør det. Spesielt i det store bassenget hvor det jo ikke er mulig å stå og puste samtidig for de rundt metern.

StoreBråk kan dette. For hun kan faktisk svømme. Hun har bare ikke helt oppfattet det selv enda. I det lille bassenget svømmer hun så pent og fort som bare det. Men i det store har det hittil blitt mye kaving og lite fremdrift. Forrige gang måtte jeg bare spørre henne om hvorfor hun ikke bare svømte på samme måte i det store bassenget som hun gjør i det lille.

“Men mamma, jeg kan jo ikke stå i det store!”

“Men hva skal du stå for da? Du er jo ikke nedi med beina i det lille heller når du svømmer”

“Æææææ, men hva hvis jeg plutselig synker?”

“Da drar jeg deg opp igjen. Hvorfor tror du at du plutselig skal synke da?”

“For at det er luften i ballongene mine (hun husket visst ikke ordet for lunger) som gjør at jeg flyter. Og i det store bassenget er det kaldt vann. Ballongene du henger ut på bursdagen min blir mindre fordi det er kaldt ute. Kanskje jeg ikke flyter når ballongene inni meg ikke er så store som i det lille bassenget”

“Så kaldt er det da ikke her, din tøysekopp!”

“Nei vel da. Men det er varmere å svømme i det lille likevel!”

Husker ikke helt hva som så ble sagt og gjort, men for å gi henne noe annet å tenke på enn luftens egenskaper i kulde lovet jeg henne en Nintendo DS den dagen hun svømmer to lengder uten å måtte ta tak i noe.

Det er fryktelig upedagogisk å true, lokke eller kjøpe unger. Men dæven så effektivt! I dag var det ikke mye snakk om å ikke kunne stå, nei! Hun jumpet utti bassenget og nøyde seg med å gi meg streng ordre om å holde meg i nærheten og prioritere å plukke opp henne selv om noen skulle miste en gullring ned på bunnen samtidig som hun sank. Og så svømte hun. Og svømte. Og svømte. Ikke 50 meter heldigvis, men det er bare for meg å begynne å spare til DS, den saken er soleklar.

Etter en halvtime var det StoreBråk som skulle på kurs, og LilleBråk som skulle få prøve det store bassenget. Hennes kurs foregår nemlig bare i det lille enn så lenge. LilleBråk har nemlig nesten tatt igjen StoreBråk i svømming. Hun ligger et halvt kurs bak, hvilket betyr at annen hver kursperiode går de samme kurs, før StoreBråk blir flyttet opp og LilleBråk må repetere. Denne perioden er de på hvert sitt.

Men påmeldingen til neste periode er denne uken, og LilleBråk ville svært gjerne hoppe opp til StoreBråks nivå. Så når StoreBråk kan svømme i det store bassenget, hva må lillesøster gjøre da? Nettopp! Utti plumpa hun og med et godt tak i meg beveget vi oss vekk fra den trygge kanten. Et par meter kanten slapp hun meg og svømte inn igjen. Så trakk jeg henne litt lenger ut og lot henne svømme inn på nytt. Til slutt var vi ute ved blåsene som deler bassenget i to og jenta svømte fortsatt inn på egen hånd. Riktig nok måtte jeg gi henne en liten dytt under magen helt på slutten, men hun hadde hodet oppe og pustet mens hun svømte for aller første gang.

Jeg foreslo derfor at hun svømte ut til blåsene igjen. Men det kunne hun ikke nei. For dit var det langt!

“Men du svømte jo derfra og hit. Det er ikke lenger tilbake”

“Men jeg kan ikke holde pusten så langt!”

“Du trenger ikke det, du pustet jo på vei hit. Du gjør bare det samme på vei tilbake. Det klarer du!”

“Jeg pustet ikke!”

“Joda, hvordan skulle du ellers ha klart å svømme helt hit? Jeg så du var oppe og pustet så fint så”

“Jeg pustet ikke! Det var delfinene som dyttet meg”

“Hvilke delfiner, det er da ikke delfiner i bassenget, tullebøtte!”

“JOO, for jeg kan ikke puste mens jeg svømmer!”

“Men kan du ikke få delfinene til å dytte deg tilbake også da?”

“Nei! De kan bare svømme den ene veien så!”

Jeg lot saken ligge der og tok henne med meg bort i det lille bassenget igjen for å varme oss litt. Jeg var i grunnen bare glad til over ikke å måtte kjøpe to DS’er innen kort tid. Men etter fire hoppesagåsaer, fjorten kollbøtter og masse plasking senere var visst motet tilbake igjen.

“Men mamma, selv om delfinene ikke kan svømme fra kanten og ut mot blåsene så kan de svømme bassenget på langs altså. Så det skal jeg snart også!”

Vurdert til: av 36 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når jeg fortalte folk at jeg var gravid med MiniBråk var det en del som mente at B og eg ikke var riktig vel bevart. Kunne det å få tre barn i løpet av tre år virkelig være noe man gjorde frivillig? Og fortsatt er det mange som kommer med kommentarer av typen “Oj, du må virkelig ha litt å stå i med” når jeg forteller hvor mange og tette barn jeg har.

Og akkurat når alle tre er sjuke samtidig så kan de kanskje ha rett i det. Men til hverdags så er det slett ikke så slitsomt. De underholder jo hverandre hele tiden og krever langt mindre av meg enn et enebarn ville gjort. Det gjelder bare å huske å kjøpe nok melk og frukt, samt å holde vaskemaskinen sysselsatt, så går det så greit så.

Derimot krever det en god del tankevirksomhet å ha tre barn. Kanskje spesielt når de er så tette og til de grader identifiserer seg med hverandre som mine gjør. Og akkurat det kan være en utfordring. Spesielt når man så ofte tenker i etterkant som jeg gjør.

Ta her i vinterferien for eksempel. Bråkene var på ferie hos Bestemor og unge tante og koste seg gløgg ihjel fra fredag til onsdag. Torsdag og fredag skulle de i barnehagen og på SFO, siden B og jeg ike jobber i skoleverket eller andre steder som tar vinterferie. Flott for de to minste Bråkene som hadde masse små venner å leke med i barnehagen. Ikke fullt så flott for StoreBråk som ikke hadde noen av sine venner på SFO disse dagene, knapt noen hun kjente.

Så hun fikk min forståelse da hun litt trist kom hjem på torsdag og sa at hun hadde kjedet seg og at hun hadde vondt i magen. Hva gjør da en teit Tale? Jo, hun sier: “Kanskje du heller vil være med meg på jobben i morgen da?” Supert for StoreBråk som mye heller ville det enn å dra på SFO. Ikke fullt så supert for de andre Bråkene som hadde kost seg i barnehagen, men nå plutselig fikk mye mer lyst til å dra på jobb. En ting er å ha med seg et seks år gammelt Bråk på jobb, det går helt utmerket. En helt annen ting er å ha med seg et seks år gamlet Bråk, et fireogethalvt år gammelt Bråk og et snarttreår gammelt Bråk. Dog er jeg glad i risikosport, men det prøver selv ikke jeg meg på!

Resultatet har dere andre sikker allerede har skjønt, men kom litt overraskende på meg. Nå har de to andre Bråkene vondt i magen og kjeder seg hver dag. For da får man vel være med på jobben vel?

Litt tidligere i vinter hadde LilleBråk et problem som vi forsøkte å løse med et skjema med hjerter i. Ti hjerter ville føre til at hun fikk gå i butikken og velge seg et blad. Jeg prøvde faktisk her å tenke litt i forkant, så jeg sa at alle tre Bråkene skulle få velge seg et blad. Da ble det ikke urettferdig, og litt gruppepress er jo ikke å forakte.

Jada! Men tenk hvor mange blad man kan få velge seg dersom alle tre har slike skjemaer da. StoreBråk kan gange, og vet godt at 3×3=9. SÅ dermed fikk jeg flere  Bråkene med dette problemet. Joda, jeg vet jeg burde ha sett den komme. Men man blir litt desperat når problemer er vanskelige å løse, og da er det fort at det går litt vel fort i svingene oppe i hjernen. Om ikek annet så får jeg ta det som et tegn på at det snurrer rundt oppi der. Om enn i feil vei..

StoreBråk har vært kald på tur i det siste, så i går krabbet jeg opp på loftet og hentet frem et par større vintersko. Litt i største laget store riktig nok, men sikkert greie når man har ullsokker i. For jeg kjøper ikke nye vintersko i mars. Og i alle fall ikke tre par nye vintersko i mars!Noen lite brukte vi har arvet får holde på tampen av vinteren, så skal hun få nye når jeg vet hvor store føtter hun har i november.

“De er litt store mamma, men det går nok bra når vi skal på lang tur og jeg skal ha masse sokker. Men i de vanlige friminuttene kan jeg vel bruke de gamle slik at jeg klarer å løpe og klatre?” “Selvfølgelig, vennen min. Du har jo de gamle fortsatt. Ta de du tror blir best du.”

Alt for sent gikk idiotalarmen. For når StoreBråk både har sine gamle og de nye vi har arvet, hva skal LilleBråk og MiniBråk ha da? For de som holdt dem gode og varme på beina i går er selvfølgelig alt for små. Spesielt når man skal på lang tur og ha tykke sokker i. At de skulle på skitur og ha skisko på er selvfølgelig helt irrelevant. De også trenger selvfølgelig å ha et ekstra arvepar til sokke-turer. De kom helt sikkert til å bli kjempekalde på beina i de bittesmå vinterskoene altså. Og gråte masse. Sikkert hele dagen.

Jeg tviler ikke på det. Det er tenke jeg ikke kan. Er god på å tvile…

Vurdert til: av 36 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skal til Sverige i morgen. Og spille ishockey. I arbeidstiden. For arbeidsgiver. Og jeg gleder meg som en unge. Litt spent er jeg selvfølgelig også. Er noen år siden jeg stod i mål sist nå, og er litt usikker på hvordan formen er. Usikker på hvor gode både motstandere og medspillere er er jeg også, for det er en sponsorturnering. Vil nødig slippe inn en hel masse mål og gi svenskene enda mer å hovere over når det gjelder sport. For jeg kan absolutt ikke fordra å tape!

Men gøy blir det nok uansett!

YES! 

Tror dere forresten sikkerhetskontrollene på Gardermoen og Arlanda slipper igjennom skøyter inn i flyet? Må vel kanskje sende baggasjen inn i flyet selv om jeg ikke skal ha med meg stort?

Vurdert til: av 61 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har brukt dagen til skitur. Det vil si LilleBråk, MiniBråk og jeg har brukt dagen til skitur. B og StoreBråk bruker den fortsatt, ettersom de ikke ville kjøre bil ned fra Skytterkollen, men strekke skituren helt frem til husveggen vår. Men de kommer vel snart de også. De vet jo at det venter fastelavensboller..

Vi hadde tanker om å gå en relativt flat løype. B har tross alt tre Bråk, en pulk og en Tale å drasse på. B pakket derfor bilen og sendte oss jenter av gårde. Selv ville han gå på ski hele veien. Men på parkeringsplassen der vi skulle møtes var det ikke mulig å sette fra seg noen bil. Og dog er jeg stor og sterk (øøøøh) men jeg bærer ikke med meg bilen inn i skiløypa! Vi måtte derfor kjøre enda lengre inn over veien for å få parkert.

Dermed så ble det adskillig lenger for B å gå for å ta oss igjen, og en del bratte bakker å tråkke opp for Bråkene. Til alle dere som klager over kø i skiløypene: Jeg forstår dere godt, kø er ikke gøy. Men tilgi oss, det er ikke så lett å hjelpe to små barn til å fiskebeine seg opp bratte bakker mens man selv drar på en pulk som nekter å være med på å gå fiskebein. Ikke vil den gå fiskemeier heller, dumme greie.

Men vi kom opp og frem til Østernvann og kakaoen, vi. Fulle av kakao, kjeks og pågangsmot satte vi etter en stund i gang med belønningen for all fiskebeininga. Nemlig flate fine skiløyper på vannet, skapt for å fylle små Bråk med selvtillit når de bokstavelig talt flyr over snøen og ser avstanden bak til snegle-mamma og pappa øke. Et hvitt eldorado som klinger av frydefull barnelatter og lukter av nygrillede pølser og sølt kakao. Til dere som klager over kø i skiløypene. Dere har min fulle sympati, men når man har fine rosa ski så må man bare bøye seg ned og børste snø av dem hver tiende meter. Alle må jo få se hvor fine de er!

Etter en feiende flott runde rundt på det flate og behagelige vanet fikk vi renne de flate bakkene ned igjen. Stavene i polg, skiene bak deg og strake knær. Eller hvordan det nå var. Til dere som klager over kø i skiløypene: jeg har fortsatt stor medlidenhet med dere, men man kan altså ikke bare kjøre over Bråk som ligger å svømmer i bakken. Spesielt ikke når man har en pulk bak seg som er uoppdragen og dytter. Jeg tror ikke man kan kjøre over andres unger heller.

Frem til bilen kom vi, uten både på- og overkjørsler. Like blide og fortsatt fulle av selvtillit. Ikke bare hadde vi gått langt, vi lå jo først i køen også! Så full av selvtillit var det støreste lille Bråket at hun slett ikke skulle sitte på i bilen hjem. Kan snegle-pappa gå hele veien, så kan da jammen meg en stor, flink seksåring også! Jeg antar at hun er så full av selvtillit når hun kommer hjem at det ikke er plass til noen energi.

Og med litt flaks så er det ikke senere enn at MiniBråk, LilleBråk og jeg fortsatt er våkne slik at vi kan nyte fastelavensbollene vi bakte i morges. For det har vi da jammen fortjent etter en slik flott skitur helt uten komplikasjoner.

Vurdert til: av 103 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har vært karneval i barnehagen i dag. Så det var ikke det spor vanskelig å få de to minste Bråkene opp av senga i morges. LilleBråk stod til og med opp før vekkerklokka ringte. For hun måtte jo rekke å pynte seg. Prinsesser kan ikke bare hoppe i klærne og løpe ut i bilen, må vite! De skal ha på neglelakk, sminke seg og greier! For sånt gjør små prinsesser. Hver dag, helt sikkert!

Og MiniBråk som vanligvis må kles på mens hun tviholder i puta, smukken og koselammet Mim, kom dansenge og mjauende inn på badet. For hun skulle være “Lille pusekatt”. På med pelsdress med hale og hårbøyle med ører. For ikke snakke om å få sminket snute og værhår. Om jeg skal si det selv ble hun en svært søt liten pusekatt. Kanskje like greit at Kasper the cat er kastrert, ellers hadde han vel begynt å markere.

StoreBråk så misunnelig på sine småsøsken og gjorde så godt hun kunne for å glede seg med dem. Bare vanlig skoledag på henne. Men heldigvis så var små-Bråkenes glede så enorm at den smittet til henne også. Og det hjalp jo selvfølgelig veldig da B i sted tok henne med på fotballkamp, og jeg tegnet Stabæk-blå striper i ansiktet hennes. Da var det bare så vidt hun hadde tid til å være nær gulvet mens hun svinset rundt for å få på seg drakta si.

Men nå sklir jeg ut her. Det var altså karneval i barnehagen i dag. Med sambadans og masse annet gøy. Fryktelig spennende for små Bråk. Og fryktelig slitsomt. Særlig når man kombinerer det med sene svømmekurs og dertil forsinket legging i går. Så når jeg kom og hentet i barnehagen var det to totalt oppbrukte Bråk som skulle loses med hjem. Veldig fornøyde, med masse å fortelle. Men hylende og gråtende over alt som var galt. Venniner som ikke skulle med hjem. Votter som var våte. Papirark som lå gale veien, Døra som var for tung, porten som var for lett, bilen som stod for langt unna. Snøen som var for hard og pannekakene som tok for lang tid å steke.

Jeg skal på ingen måte skryte på meg psykiatriske kunnskaper. Men overtrøtte barn må da være det nærmeste man kommer manisk depresiv uten å være syk? De går fra den største lykke til den dypeste sorg og tilbake igjen fortere på null komma svisj! Men på en eller annen måte så klarte jeg da å få i de to minste Bråkene litt middag, ta en ny lusekur, kjemme, pusse tenner og lese litt for dem, med bare ca 900 store katastrofer. Tror jeg. Er ganske sikker på at vi ikke bikket 1000 i alle fall. Det var tross alt bare snakk om i underkant av to timer fra henting til soving.

Og ikke bare rakk jeg å lese, jeg rakk å snakke litt med LilleBråk også. Først så gråt hun sårt over at madrassen var kald, så hylte hun i fryd over å sove på nye rommet sitt, før hun kom på at StoreBråk er på fotballkamp og ikke kunne gi henne nattakos og måtte gråte enda noen liter. Men så måtte hun jo fortelle for ørtende gang at de hadde lekt buss i barnehagen og det kvalifiserte jo til noen små piruetter i ren glede. Før hun kom på at B også var på fotballkamp og verden gikk under på ny.

I et forsøk på å få henne manisk igjen så jeg kunne forlate rommet, minnet jeg henne på at det er lørdag i morgen. Det er jo selvfølgelig alltid gjenstand for stor lykke, men i morgen gir det ekstra lykke. Det er nemlig ekstra svømmekurs i morgen. Og det gjør godt for en liten som gikk glipp av all svømmemoroa med armen i gips. Med Bråket stående på hodet i senga av glede tenkte jeg at det var trygt å forlate rommet.

Men nei. Jeg kom bare halvveis ned trappa før jeg hørte at hun gråt sårt igjen. “Hva er det for noe nå da?” spurte jeg lettere oppgitt.

“Buuuuuuuuuuuu huuuuuuuuuuuu Men mamma! Hikst. Du kan jo ikke…Buuuuuuuu huuuuu…glede deg til lørdagen! Vræææl!”

“Hæ?” Jeg skjønte ingen ting, hadde jeg gått glipp av noe? “Klart jeg gleder meg til i morgen, da har jeg jo hele dagen sammen med dere. Også skal vi jo til og med i bassenget. Kanskje rekker vi en tur på ski først også. Hvorfor kan jeg ikke glede meg til det??”

“Buuuuuuuu huuuuuuuuuuuuuu. Men du vasket jo alltid på lørdagene. Og du har sagt at du ikke liker å vaske. Buuuuuuuuuuuuuuu huuuuuuuuuuuuuuu”

Himmel og hav! Riktig nok er det ikke så veldig gøy å vaske. Men kan ikke jenta la meg få deppe over det selv, og ikke minst få lov å glede meg til helgen? Eventuelt kan hun jo hjelpe meg med den vaskingen? Jeg foreslo det.

“Vrææææææææææææææææl. Men da kan jo ikke jeg glede meg til lørdagen heller da! Buuuuuuuuuuuuuuu huuuuuuuuuuuuuuuu!”

“Det var jo bare et forslag. Du trenger ikke vaske. Bare hold det ryddig på rommet ditt du. Og ta det med ro, vi skal ha mye mer moro i helgen enn jeg skal vaske. Jeg vasker da ikke så mye, gjør jeg?”

“Buuuuuuuuuuuu huuuuuuuuuuuuuuuuuu. Men strømpebuksa min er skitten! *snufs*”

“Det gjør ikke noe. Den  tar vaskemaskinen seg av å vaske”

“Vræææææææææææl. Men da kan ikke vaskemaskinen glede seg til lørdag! Buuuuuu huuuuuuuu”

Nå hadde jeg for lengst skjønt at logikk ikke var tingen i kveld, så jeg tok en snarvei:

“Joda, for vaskemaskinen liker å vaske!”

Endelig sluttet gråtingen. Og LilleBråk så lykkelig på meg mens hun utbrøt: “Å! Da skal jeg møkke til alle klærne mine med lørdagsgodt!”

SOV NÅ!!!

Vurdert til: av 83 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende