Jeg klarer nok ikke å forlate vgb helt med det første, jeg må jo følge med dere.

Men for Bråkehistorier og annet sprøyt må dere nok nå hit:

http://tale.bloghog.no/

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg sitter her med hjertet i halsen akkurat nå og håper. Håper og håper. På at det skal finne en eller annen trebåtentusiast der ute som ser min finn-annonse og vil overta Pappas skøyte. Eller rettere sagt min skøyte nå som alt pappa eide plutselig har blitt mitt.

Hun har alltid vært litt min skøyte. For hele min barndom ligger i den båten. Men jeg har bare eid den delen av henne som innholdt seiling, grilling i fjæra, sovne gynngende til bølgeskvulpet og til nød litt stoffing om våren. Den andre delen, den med vedlikehold og bekymringer, den har vært min fars.

Men nå er det mitt, det også. Men skuta står på land i særs dårlig forfatning. Og jeg har verken evnen, tiden eller viljen som skal til for å få henne til å skinne på vannet igjen. Men jeg har ikke viljen til å hugge henne opp heller. Litt fordi det kommer til å koste masse tid, penger og energi. Men mest av alt fordi man ikke kan hugge opp en lykkelig barndom.

Så jeg har lagt henne ut under gis bort på Finn.no. Og håper. Håper så inderlig at ikke alle lar seg avskrekke av et hull som må fikses, rigg som må monteres og uendelig mye treverk som må skrapes, pusses, lakkes, stoffes og pleies etter alle kunstens regler.

For da kan hun kanskje bli seende slik ut igjen:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har brukt dagen til å ringe rundt til diverse steder og fått utsatt en god del regninger og andre greier i påvente av at skifteretten skal få gjort sitt i forbindelse med at min kjære far brått, brutalt og helt overraskende døde for kort tid siden.

Telefon, internett, bompenger, strøm: over alt ble jeg møtt med den samme velviljen. “Å, kondolerer! Vi skal avbestille abonnementet hans. Jeg forlenger betalingsfristen på den regningen med en måned eller to slik at du får tid til å få fullmakter og slikt. Ikke noe problem!” Alle disse servicelinjene man har hørt og lest at så absolutt ikke pleier å stå for det. Service altså.

Helt til jeg kom til myndighetene. Toll myndigheter og årsavgift, for å være eksakt.
“Forfalt den for tre dager siden sier du? Ja, det får ikke jeg gjort noe med. Han burde ha betalt den før han døde!”

Jeg prøvde å fortelle at min far sikkert hadde planer om å betale den før forfall men derimot ingen planer om å dø, og at det ikke er så lett for meg å vite hvilke regninger han hadde liggende til forfall før politiet opphevet sperringen av huset og jeg slapp inn. Samt at det tar noen dager fra man dør til skifteretten har fått gitt fullmakt til kontoer og de som er igjen har muligheten til å vite om det faktisk finnes noen penger å betale regninger med.

“Vel, vi kan jo ikke klandres for at politiet må gjøre undersøkelser, så da har vi heller ikke mulighet til å utsette betalingsfristen. Har ikke du lyst til å betale den for ham, får han får bare vente på ekstragebyret på 350 kroner som kommer i mai. Men det plager han jo ikke. Han lever jo ikke lenger”

Det siste stemmer i og for seg. Og jeg skal alltids klare å betale regningen fra egen konto uten både sikfteattester og fullmakter. Men det er da merkelig at alle andre selskaper klarer å være omgjengelige, bare ikke tollmyndighetene som ikke en gang er avhengig av et positivt driftsresultat for å bestå.

Og selv om man har bestemt seg for å være vanskelig går det vel an å si så på en nogenlunde høflig måte?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ettersom StoreBråk nå går i andre klasse så skriver hun stadig mer. Både lekser, mail, koselige kort, skattekart til småsøsken og dagbok. Dagboka lar jeg være. Skattekartene også. Og til en viss grad også kortene – i alle fall hvis de er til meg.

Men resten pleier jeg å rette. Ikke hver eneste lille kommafeil selvfølgelig, jeg vil jo ikke ta skrivelysten fra ungen heller. Men i alle fall de ordene jeg vet hun kan, eller burde kunne. Vanligvis synes hun det er greit, men av og til overdriver jeg nok. For da kommer det “Men mamma! Du skjønner jo hva jeg mener!)

Og det må jeg jo berolige henne med at jeg gjør. Men samtidig så klarer jeg ikke å la være å formane om at selv om det ikke gjør noen verdens ting at ikke alt blir riktig nå, så må jo målet være at hun kan skrive sitt eget språk korrekt etterhvert. (Og gjerne et par til)

Men etter at hun hadde lagt seg i dag og jeg logget meg på nettet, gikk det opp for meg at det nok er feil. For ikke bare er hun glad i å skrive, hun er glad i å lese også. Og tenk så deilg det må være å kunne lese for eksempel en avis uten å få spasmer av alle skrivefeilene, dårlig gramatikk og håpløse formuleringer som står der. Bare skjønne hva journalisten mente og være fornøyd med det.

Jeg tror jeg skal slutte å rette. Muligens også ta henne ut av skolen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bohemen synes å mene at straffen for å dra på ferie til varmere strøk er å måtte poste kamelbilde. Nå kan jeg vel ikke akkurat skryte på meg å være kjent for å følge ordre, men av og til kan jeg vel alltids glimte til. Og kameler er jo allrighte dyr. Gretne, lumske og sta. Akkurat som …. ja, her kommer det: Tale på kamel. og for ordensskyld siden jeg kjenner mitt publikum: kamelen nederst, Tale øverst.

Men selv om det var gøy å ri kamel, så vil jeg vel påstå at jeg så mer fascinerende dyr på min reise til Dubai. Og da tenker jeg ikke på fyllesvin, men for eksempel denne jaktfalken

som var riktig så tøff og sinnsyk rask.

Eller disse delfinene:

skikkelig grasiøse skapninger.

Eller denne haien:

som var skummel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ville ville vite om jeg har et barndomsminne med video. Meg bekjent finnes det ingen video av min barndom. Men minner finnes det. Massevis av dem. Og noen av dem inneholder musikk. Men ikke så mange, for jeg husker mest i farger og lukter.

Dessuten så var jeg litt treig til å oppdage musikken. Ikke det at jeg ikke visste det fantes musikk selvfølgelig. Jeg hadde en kassettspiller, med de samme kassettene som vennene mine. Wham, Aha og hva det nå var alt sammen. Og jeg spilte dem ofte nok til at jeg til stadighet måtte gå og tigge nye batterier av mine foreldre. Eventuelt rappe dem fra vekkerklokker og andre mindre viktige ting.

Men det var nok mest for å ha støy i bakgrunnen og fordi det var det man skulle gjøre. Jeg hørte på musikken, men jeg lyttet ikke til den. Ikke før en tidlig høstdag da jeg var i platebuttiken for å kjøpe en LP til stesøsteren min. Hun er seks år eldre enn meg og adskillig kuulere, så hun hadde platespiller og dilla på Prince.

Og ettersom hun hadde dilla på den lille fyren med platåskoene så hadde hun selvfølgelig også flere plater. Så det var veldig viktig å finne akkurat den riktige Prince-plata. Den jeg visste hun ikke hadde, men ikke klarte å uttale navnet på. Jeg er jo født sånn omtrent midt i steinalderen så det var før man fikk engelsken inn med morsmelken. Først i fjerdeklasse begynte vi med den slags, så foreldrene mine kunne snakke over hodet på meg mye lengre enn jeg vil kunne det med Bråkene.

Men altså, jeg skulle ha den plata men klarte ikke å finne coveret noe sted. Og siden jeg grudde meg litt til å gå bort i kassa og stotre frem min uforståelige engelsk så ble jeg heller ved med å virre rundt i platebutikken og late som om jeg var kjempeinteressert i alle platene.

Og akkurat i det jeg var i ferd med å miste motet så kom det to gutter inn. Den ene av dem så ut som en gutt, den andre så ut som en drøm. Han hadde piggsveis, verdens tøffeste skinnjakke og tyggde tyggegummi i en rasende fart. Og kunne med en verdensvant mine og sikkert fullt ut forståelig engelsk fortelle fyren bak kassa om hvilken plate han ville ha. Han ba sågar om å få høre på den.

Og det fikk han. Jeg også. For butikkfyren satte den på over høytalerne og hele butikken ble full av musikk. Det var den sikkert før han skiftet plate også, platebutikker var sjelden stillesoner. Men dette var noe annet enn det jeg var vant til å høre på. Det var spennende. Spennende var det også å høre drømmen og gutten stå og diskutere hvor kuul teksten var. Den teksten som jeg ikke skjønte det døyt av.

Og dermed var min musikkinteresse vekket. Og i et av mine lysere øyeblikk så var jeg faktisk både våken nok, tøff nok og interessert nok til å gå frem til kassa og spørre etter både dem Prince-plata og hva det nå var jeg akkurat hadde hørt. Ikke før etter at gutten og drømmen hadde gått ut selvfølgelig. Man vil jo ikke drite seg ut, og i alle fall ikke foran en drøm. Han var tross alt minst fire år eldre enn meg og megaultrakjempetøff.

Men jeg kan fortsatt se for meg fargene på slottsparken der jeg gikk hjemover med Prince-plata til storesøster og Midnight Oil-plate til meg selv, mens jeg lurte på hvordan jeg skulle få det faktum at jeg hadde brukt dobbelt så mye av penger som ikke var mine til å materealisere seg i en egen platespiller. For selv om jeg ikke var på langt nær like kuul som storesøster, gutt eller drøm, så var jeg jo ikke så teit at jeg satt i stua og spilte musikk sammen med foreldrene mine da. Den der kassettspiller min måtte forvandles til en platespiller, den saken var krystallklar. Like klar som at det nok vanket en oppstrammer for å ikke ha noen vekslepenger å levere tilbake etter gavekjøpet. Det var veien til den platespilleren som fremstod som litt uklar.

Og ikke minst hvordan jeg skulle finne ut hva den teksten betydde. Det var ikke bare musikkinteressen som ble vekket den dagen, men også engelskinteressen. For heldigvis så inneholdt plata et svært utbrettsark med alle tekstene. Og om min mor var noe vanskelig å overtale til å kjøpe en platespiller til, så var hun ikke det spor gnien på ordbøker.

Sånn, det var mitt musikkminne. Hva er ditt??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Villbåstingen vet tydeligvis ikke hva et hvitmonster er, så da må jeg jo opplyse ham. Gjerne dere andre også hvis dere mot formodning er like uvitende. Opplysningstiden er ikke over.

Det finnes så mange slags monstre. Store som små. Alt fra skitskumle undersengamonstre til de adskillig mindre skremmende kakemonstrene. Så mange at det ikke nytter å favne om dem alle i et eneste blogginnlegg.

Jeg skal derfor nøye meg med å beskrive fargeklattmonstrene. Eller i det minste to av dem, nemlig hvit- og blåmonstrene. Hvis ønskelig kan jeg jeg ved en senere anledning også ta en titt på grønn-, gul- og rødmånstrene også. Men de regner jeg vel i grunnen med at dere allerede kjenner til.

Felles for alle de fem artene er at de er nattdyr og ganske små. Ja, og selvfølgelig at de er hårete, har små spisse ører, og skøyeraktige øyne. Men ellers er de i grunnen ganske forskjellige. Blåmonstrene kommer utelukkende i forskjellige nyanser av blå, mens hvitmonstrene tidvis også kan ha innslag av andre farger enn hvitt i sin pels. Spesielt rundt snuten og ørene, samt på magen.

Blåmonstrene lever av blekk. I blekkhusenes tid kunne man faktisk observere individer på størrelse med dvergkaniner. Men nå for tiden blir de sjelden større enn et lemen. Men utover størrelsen så har de svært lite til felles med lemen. Blåmonstrene er glade, små saker og sprekker aldri. Ei heller krabber de rundt på alle fire. I alle fall ikke med mindre de krabber rundt på et nylig printet ark og prøver å suge opp blekket.

Nei, blåmonstrene går på bakbeina, akkurat som oss. De trenger de små hendene sine til å lirke opp bakstykket på kulepennene slik at de kan komme til blekket på innsiden. Det er nemlig ikke videre sunt for et stakkars blåmonster å få i seg papirstøv, så de foretrekker å få i seg blekket før det kommer i kontakt med papiret.

Et vanlig misforståelse er at blåmonstrene kun ernærer seg på blått blekk. Det stemmer overhodet ikke. Det er ikke en gang noen vitenskaplige bevis på at de foretrekker blått lekk. Faktisk kan det se ut til at det er det røde som foretrekkes. Men den riktig fine koboltblå fargen får kun de blåmonstrene som har en betydelig andel av blått blekk i kosten. Ellers blir de fort mer vassenblå.

Blåmonstrene er som sagt meget godlynte vesner. De er i stand til å utvise et sett med bemerkelsesverdig store sosiale antenner til tross for at de vanligvis ikke er flokkdyr. De samarbeider godt når det trengs, og en trykker i Sveits så en gang opp mot hundre små blåmonstre gå sammen om å øse blekket ut av et trykkeri.

Men vanligvis bor de hver for seg, som oftest i en kontorskuff. Der koser de seg med å tømme kulepennene. De går sjelden spesielt systematisk til verks og enkelte har stilt spørsmål om hvorvidt de kanskje faktisk med vilje suger ut halvparten av hver kulepenn. Muligens for å drive gjøn med oss mennesker. De som har hatt den ære å bli kjent med et blåmonster kan i alle fall fortelle at de har en utmerket sans for humor, De har også en noe irriterende tendens til å male blekkflekker på klær.

Hvitmonstrene er noe mindre enn sine blå artsfrender. Og en god del hissigere. For ikke å snakke om enda mer skøyeraktige. Mens blåmonstrene utelukkende lever av blekk, er hvitmonstrene mindre kresne i kosten. Favoritten er helt klart tannpasta, men også shampoo, kritt og diverse kremer går ned på høykant. Til og med mel har det hendt at de har spist.

Hvitmonsterene elsker ikke bare å spise, men også å erte mennesker. Så snart badelyset er slukket kommer de frem og setter i gang å gumse i seg tannkrem eller annet snaskens. Og de er veldig nøye med å sette korken på plass igjen. I det minste prøve å sette korken på. De er som sagt små, så det er ikke alltid de klarer det helt, slik at tannkremen størkner rundt kanten.

Hvitmonsternes store dilemma her i livet er at de blir så trøtte av å spise. Og å spise elsker de som sagt. Men de elsker også å sitte gjemt på badet og le av menneskene når de står opp og oppdager at tannkremtuben har blitt tom, det slett ikke er mer shampoo igjen, eller den nye boksen med den dyre kremen plutselig er halvfull. Da koser de seg godt. Men det er ikke så ofte de får den gleden, for de er ikke så smarte. En hel tannkremtube er selvfølgelig alt for mye mat for en sånn liten pelsdott, men likevel prøver de hver eneste dag å tømme tuben. Med det resultat at de sovner lenge før vekkerklokkene begynner å vekke menneskene.

Grunnet sine preferanser for kjemikalier på tube finnes hvitmonstre vanligvis på baderom. Men av og til så kan man se dem i andre deler av huset også. Speiselt i spisskammerset. Der hopper de rundt fra hylle til hylle og etterlater små spor i mel som ender ut i ingenting på hyllekantene. De er nemlig temmelig sprettne disse hvite små vesnene. Sannsynligvis kommer det av alle de elastiske stoffene i antirynkekremene de til stadighet heller i seg.

Det er selvfølgelig mye mer man kan si om disse to artene av fargeklattmonstre, men nå vet dere i alle fall nok til å kjenne igjen ett når dere ser det. Og kanskje til og med forstå at dere har fått et i hus når sporene blir tydelige.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

He he, neida! Jeg er fortsatt fornøyd med tre Bråk og har ingen planer om noe fjerde. Derimot så har Tigergutt utfordret meg i den berømmelige 4×4 utfordringer. Og utfordringer er som kjent akkurat like vanskelige å motstå som fristelser.
So here we go:

4 TV-program jeg liker:

1) Top Gear! Jeg må vel snart ha sett bortimot hvert eneste program i den lange serien. Ikke alle er like morsomme, men de aller fleste. Og så mange fine, rare, teite, raske, kuule, store, bråkete, glorete, pene og falleferdige biler! Og en og annen motorsykkel også. Jeg liker sånt som har hjul som går rundt – helst litt fort og med god lyd.

2) Fotballrunden! Fotballer er som kjent runde og går rundt, så de er ikke å forakte de heller. Og siden det vises så fortvilet lite ishockey på norsk tv på tidspunkt der jeg er våken og i nærheten av glanekassa, så ser vi på fotballen. Noen må jo være hjemme og holde sofaen varm og MiniBråk fornøyd mens de andre i familien er og forsikrer seg om at det der med fotballen som går rundt ikke er et filmtriks

3) Hvordan lages det på Discovery. Det er facinerende hvor mye kunnskap og finesser som skal til for å lage alle de dagligdagse tingene vi har rundt oss.

4) Dette punktet burde egentlig ha kommet på førsteplass og hett “Dokumentarer”. Men det er jo ikke et bestemt TV-program, ei heller en serie av dem. Og jeg pleier ikke å se en dokumentar mer enn en gang. Derimot ser jeg mange dokumentarer – om mye forskjellig. Jeg liker dokumentarer. De fleste av dem i alle fall. Noen er bare vas og piss preik. Men så var det jo også TV vi snakket om, og da blir det mye vas og piss preik.

Men siden punktet altså ikke heter “Dokumentarer”, så kan jeg i stede kalle det film. Jeg liker filmer. Gode filmer. Dessverre er det ikke så mange av dem på tv. Men de kjedelige som B sitter og ser på er heller ikke å forakte. For mens han er opptatt foran TV’n så kan jeg få blogge i fred. Og det liker jeg i alle fall!

Nei vent…. “Film” er jo heller ikke et bestemt TV-program. Pokker, da går ikke det heller. Ja ja, da hopper jeg likså godt over punkt 4. Jeg ser uansett ikke så mye på TV, så det er kanskje like greit. Vi går videre i utfordringen i stedet.

4 ting jeg har gjort i dag:

Oj! Denne utfordringen burde jeg nok ha ventet med å besvare til i kveld når jeg faktisk har rukket å gjøre noe. Ikke klokken ni om morgenen på en fridag. Har jeg overhodet gjort noe i dag? Jo, men ikke noe spennende for dere å lese om. Men det er jo strengt tatt ikke mitt problem da..

1) Jeg har prøvd å ovebevise et MiniBråk om nødvendigheten av å børste floker ut av håret selv om man har store fine krøller.
- Jeg vil ikke børste håret, det gjør vondt!
- Jeg kan børste det for deg?
- NEI! Da gjør det i alle fall vondt!
- Da får du børste selv, men børstes må det. Det er fullt av floker. Og hvis du ikke børster dem bort så blir det enda flere.
- Jeg liker floker!
- Nei, det gjør du ikke. Og dessuten, blir det for mange floker så må vi gå og klippe deg kort.
- Jeg er allerede kort! Jeg rekker ikke opp!
- Du er akkurat passe lang. Heller litt for lang spør du meg, for du vokser ut av klærne dine. Men nå var det håret jeg mente vi måtte klippe hvis det blir for mange floker. Du blir ikke kortere av den grunn.
- Det må vi ikke. Jeg har krøller, og da synes ikke flokene.
- Jo, det gjør de! Kom igjen nå! Hvis du bare børster håret ditt så er vi ferdige alle fire uten at noen har blitt sinte. Og da kan LilleBråk sette på et smilefjes (forklaring: de får et smilefjesklistremerke hver morgen når alle har vært snille, greie og brukbart raske på badet uten å drive meg til vannvidd underveis. Ti sånne og vi skal bake en kake sammen)
- Jeg liker ikke kake!!
- Gjør du ikke? Det visste jeg ikke. Men da skal jeg huske det til bursdagen din, vennen min.
- MAMMA!!!!!
…..
- Nå er jeg ferdig!
- Fint! Løp ut i gangen og kle på deg så skal jeg finne frem klistremerket til dere.
- Og bake kake!
- Nei, ikke enda. Dere må jo ha ti. Nå har vi fire. Seks gode morgener til så kan vi bake kake. Men ikke om morgenen. Vi skal jo bake den sammen.
- Må jeg børste håret så mange ganger????
- Eller klippe deg.
- Jeg er jente!
- Jenter kan ha da kort hår, de. Jeg har hatt kort hår.
- Men du har ikke krøller!
- Nei, men hva har det med saken å gjøre?
- KAKE!

2) Jeg har gått på ræva og fått en maisboks i skulderen. Det hadde selvfølgelig hørtes mer spetakulært ut om jeg hadde gått skikkelig på trynet og så fått hele handleposen i hodet. Men jeg gjorde ikke det. For litt balanse og litt vett har jeg jo. Så da det var glatt utenfor butikken så klarte jeg å hive meg bakover slik at det var den største og mykeste delen av meg som tok av for støtet. Mest behagelig sånn. Eller kanskje minst ubehagelig. Og selv om det rant litt og hvert ut av handleposene så var det bare maisboksen som var så frekk at den kom opp og klappa til meg. Men maisbokser er jo ikke så store så den følte seg nok ikke tøff nok til å gi meg en verandaleppe eller blåveis. Den yppet bare litt og nøyde seg med en vennskapelig dult i skulderen.

3) Bakt brød. Eller i alle fall nesten. De står fortsatt til heving. B ble så skuffet da jeg ikke bakte dem i går kveld slik jeg pleier. Og StoreBråk måte bite seg i leppa for å motstå fristelsen til å klage over at hun fikk kjøpebrød i matpakka i dag. Hun vet bedre enn å klage, men hadde VELDIG lyst for hun synes ikke den norske bakerstanden er noe særlig å skryte av når det kommer til å bake brød til butikkene. De glemmer rosinene. Så det er vel best at det blir noen uker til neste kjøpebrød.

4) Hengt opp tøy og funnet to enslige sokker. Dessverre var de ikke match med noen av de enslige sokkene jeg hadde fra før. Jeg levde i håpet hele veien opp kjellertrappa, for den ene lignet veldig. Men så stod det LilleBråk i den. Den andre rosa jeg hadde stod det MiniBråk i.

Jeg sa jo at det ikke var noe spennende! Ikke min feil at dere fortsatt sitter her og leser!

4 ting jeg liker dårlig:

1) Sutrete unger! Sinte unger er helt greit. Unger som er lei seg er også helt greit. Blide unger kan man også overleve. Sutrete unger derimot… de bringer frem det aller verste i meg. Og det er ikke så rent lite sinne og veldig lite tålmodighet! Sutrete unger har jeg mest lyst til å kaste i søpla. Heldigvis kjenner Bråkene sin mamma, og sutrer ikke så ofte. Men likevel FOR ofte. Og jeg blir like frustrert hver gang. Uten at det hjelper det døyt. Verken deres sutring eller min frustrasjon.
Andres unger som sutrer er om mulig enda verre. For dem kan jeg ikke godt be om å holde kjeft dersom de ikke har noe konstruktivt å si. For andre foreldre gjør visst ikke det. de har noe som heter tålmodighet. Heldigvis har Bråkene hatt vett nok til å skaffe seg venner som ikke er spesielt sutrete av seg. Kanskje de har arvet min allergi mot sutring? Stakkars unger! Og stakkars fremtidige barnebarn!!

2) Sutrete voksne! De er akkurat like ille som sutrete unger. Sinte voksne, ja. Voksne som er lei seg, ja. Og så videre..

3) Husarbeide! Need I say more? Den som ikke er enig med meg i dette punktet er hjertelig velkommen til å komme hit og ta seg av mitt. Jeg stiller med nybakt brød som takk!

4) At det er så forferdelig lite jeg kan gjøre med alt det som er vondt og dumt i verden. Jeg vil så gjerne, og prøver litt nå og da. Men det hjelper jo så fortvilet lite for de aller aller fleste. En liten forskjell for noen få personer er alt jeg klarer. Og det får meg til å føle meg maktesløs. Og det liker jeg heller ikke.
Jeg burde ha vært en sånn tryllefe som man møter i eventyrene. Eller ånd om du vil, det høres kanskje litt tøffere ut. Etter at jeg hadde tryllet bort alle sutrete barn, alle sutrete voksne og alt husabeide, så skulle jeg ha tryllet verden om til et bedre sted å være. Et perfekt sted faktisk. I mine øyne. At det kanskje ikke hadde vært like perfekt i andre øyne, ja det er en ubetydelig liten detalj det ikke er verdt å sutre over – for da blir dere tyllet bort!

Utfordre 4 andre bloggere:

Aj aj, nå ble det veldig tydelig at jeg har skulket bloggtimene i det siste og slett ikke fulgt med her inne. For jeg har jo ikke peilng på hvem som har mottatt denne utfordringen. Bortsett fra Tigergutt da, hun må jo ha ftt den siden hun har besvart og utfordret meg.

Men hvem ellers har ikke allerede svart? Jeg må ta en tur rundt og kikke litt. Straks tilbake!

….

Dag Eigil
Bohemen
Villbåstingen
Sjøsjuk
Hansken er kastet og dere er herved utfordret! Tataaaa!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Urettferdig er et hyppig brukt ord. Kanskje spesielt hos oss med små barn. De er ikke store krabatene før de innlemmer “ujettfejdi” i sitt vokabular og bruker det med stor selvsikkerhet. Det er faktisk litt rart, for urettferdig er et komplisert ord. Ikke bare å stave for ferske små skribenter eller å uttale for ferske enda mindre små talere. Men også å definere.

Alle skjønner jo at dersom alle andre har fått is og du som den eneste i hele den vide verden ikke får, så blir det urettferdig – både med og uten r’er. Men i de fleste andre tilfeller så er urettferdig et vagt og ukonsist ord. For det som er urettferdig den ene veien er gjerne ikke urettferdig den andre veien. Og i alle fall ikke i går eller i morgen når ting er anderledes.

Ta for eksempel ukepenger. StoreBråk begynte å få ukepenger når hun begynte i førsteklasse. Dersom hun rydder rommet sitt hver uke og alltid henger opp jakke, og setter på plass sko, lue, votter ol hver gang hun kommer inn uten at jeg må be om det, vel og merke. Men uansett; de fleste uker så får hun ukepenger. Ukepenger hun kan bruke til å kjøpe lørdagsgodt eller spare til hva enn hun nå måtte ønske seg. (nei, ikke hund!)

LilleBråk har fått ukepenger siden i høst. Selv om hun ikke begynner på skolen før i august. Det er ikke urettferdig. For alle skjønner jo at hun også vil ha muligheten til å spare i stedet for å kjøpe godteri. Godteri er jo ikke sunt en gang. Bare veldig godt. Og alt for dyrt. Så da trenger man ukepenger. Masse ukepenger. Og da rydder man. Og henger opp. Og setter på plass. Og sånt liker mammaer og pappaer. Bedre enn lørdagsgodt.

MiniBråk derimot er to år lengre unna skolestart enn LilleBråk. Og det enda hun bare er et og et halvt år yngre. men det er en annen urettferdig, så den skal vi ikke snakke om her. Men altså, hun er for liten til å få ukepenger. For hun går jo ikke på skolen, og skal heller ikke snart starte på skolen. Men derimot så er hun den med ryddigst rom. Og etter at jeg pusset opp gangen så rekker hun også opp til knaggene. Så da skjer det at hun også får ukepenger. Og det er BLODIG URETTFERDIG! For hun er for liten! Hun burde i det minste måtte vente til hun er like gammel som LilleBråk. At hun faktisk aldri blir like gammel som LilleBråk, og at LilleBråk var yngre da hun fikk ukepenger for første gang enn det StoreBråk var da hun fikk har ingen ting med saken å gjøre. Absolutt ingenting. Det er bare sånt foreldre bruker til å forsvare det alle jo må se er urettferdig. Foreldre som bare burde være glade til for å slippe å betale ut så mye penger. De kan heller konsentrere seg om å rydde!

Eller ta for eksempel slalom. Vi har arvet et par slalomski. Og første nyttårsdag skulle de prøves for første gang. LilleBråk før lunjs, og StoreBråk etter. For vi har jo bare et par ski. Så de må deles. Det er ikke så aller verst urettferdig. For slalom er jo gøy. Det som derimot er fryktelig urettferdig er at vi har tenkt oss på slalomtur i vinterferien. Ikke bare jeg og ett og ett Bråk, men alle sammen. For det betyr nemlig at vi skal leie ski. To par små ski. For MiniBråk er jo for liten til å være igjen på hytta alene. Og det er fryktelig urettferdig at ikke hun må vente mer enn halvannen måned lenger enn LilleBråk. Hun er tross alt halvannet ÅR yngre. At LilleBråk stod på slalom tre timer før StoreBråk som jo er halvannet år eldre enn det igjen, er derimot ikke urettferdig. For hun fikk jo hun også – bare litt senere.

Som sagt, fryktelig upresist og vanskelig definerbart ord. Men unger er flinke. De slenger rundt seg med slike vanskelige ord på samme måte som enkelte journalister slenger rundt seg med fremmedord – litt uforståelig for oss andre..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…perfekt
…som ønsket
…alt for mange

Jeg sitter her og funderer litt over Deathdealers, eh jeg mener Maritas, siste innlegg
Det drodler, som dere forhåpentligvis har lest, litt rundt det om man blir lykkeligere av å få barn, og den tredje dimensjonen det bringer inn i livet.

Jeg anser meg selv som lykkelig, men om det skyldes at jeg fikk barn vet jeg ikke. For jeg var lykkelig uten barn også. Og tror nok jeg hadde vært det dersom jeg ikke hadde fått noen også. Selv om jeg vet at jeg aldri kan bli det igjen dersom jeg skulle miste de jeg nå en gang har fått. Men jeg skal ikke drodle mer over det her, gå heller inn til Marita og les.

Derimot så vil jeg bare påstå at det, i det minste for mitt vedkommende, kommer litt an på dagen. For å ha tre Bråk er både ønsket og helt perfekt. Men av og til også alt for mange. Som i natt. Hvor det ene Bråket etter det andre kastet opp og jeg lå på ank for å fange opp når det tredje sannsynligvis fulgte etter. Og som i dag. Når jeg bare så absolutt burde ha vært på jobb men har mer vett enn å dra fra tre små barn hjemme alene. For jeg klarer ikke å ta tankene fra det som haster sånn på jobben, men må likevel ha dem her hos de som sitter med matte øyne og ser på tv og av og til kommer med illevarslende lyder.

Akkurat på slike dager er jeg nok ikke lykkeligere med barn enn jeg ville ha vært uten. Bare veldig mye mer stressa.

Men for all del, også syke barn sover. Og da er de så usigelige søte. Og foreldrekjærligheten får næring. Som igjen gjør at lykken vokser. Tre barn blir igjen akkurat helt perfekt.

Og også syke barn sier mye rart. Som MiniBråk i natt da B gikk inn med en bøtte til henne sånn for sikkerhets skyld etter at jeg hadde vært og satt på to vaskemaskiner. Han vekket henne forsiktig for å forklare henne at den stod der og at hun kunne bruke den dersom hun begynte å føle seg slik som storesøstrene. For de har kastet opp i natt. Det visste hun sa hun. Men hun kunne ikke kaste opp hun, hadde hun videre fortalt før hun sovnet igjen.

Og da hun stod opp i morges kom hun tuslende ned trappa med ei tom bøtte i hånda. “Denne stod hos meg. Pappa sa jeg skulle kaste opp i den. Men jeg klarer ikke å kaste opp, jeg. Jeg er kalm (MiniBråkersk for både kvalm og kald, det går visst ut på ett) i magen. Men jeg klarer ikke kaste opp. Jeg er for liten!” Hun så trist på meg med matte øyne før hun med et glimt av håp la til: “Men jeg var stor i går når jeg svømte med hodet under vannet, ikke sant?”

Ja, go’jenta mi! Du er kjempestor og flink. Men tro så gjerne at du ikke er stor nok til å kaste opp i sengen enda. For jeg har bare en vaskemaskin. Og det er som ingen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende